Grufullt om barnet som prosjekt
Kvinne velger å få et farløst barn i besk og god roman.
Hovedanmelder og kommentator
Ønsker barn, mangler partner. Slik er situasjonen for mange godt voksne kvinner. Fruktbarhetsindustrien tilbyr stadig flere alternativer, men i romanen ene | barnet velger hovedpersonen gamlemåten: Hun dropper ganske enkelt prevensjon når hun har mer eller mindre tilfeldig sex. Barnet er uansett et slags enkeltpersonforetak, hun planlegger å være evig alenemor for enebarnet sitt.
Men det som først fortoner seg som et tilforlatelig prosjekt, vokser til en marerittlignende tilværelse i denne romanen av Ida Hegazi Høyer. Ikke fordi livet blir kaotisk, men fordi moderskapet er så tamt og «forglemmelig». Selvrealisering «på sitt lateste og mest stereotypiske», som det heter.
Lest som samfunnsanalyse er ene | barnet en besk advarsel mot å skaffe seg barn så å si på egenhånd. Mot barnet som løsning på eksistensiell uro eller krav fra livmoren.
Samtidig er Ida Hegazi Høyer en forfatter som ikke gjør det enkelt for seg selv eller leseren. Hun kan skrive harde setninger som er fulle av svart humor, hun gjør underfundige observasjoner og viser minst av alt noen respekt for det ordinære familielivet som danner bakteppet for kvinnens alenegang i ene | barnet.
På vei til Frankfurt. Ida Hegazi Høyer (38) er for første gang invitert til bokmessen i Frankfurt. Men hun har allerede gjort seg bemerket i europeisk sammenheng. I 2015 vant hun EUs litteraturpris for sin tredje bok, Unnskyld. Her hjemme ble hun samme år kåret til en av Norges ti beste unge forfattere av Morgenbladet.
Ene | barnet kan ikke kalles en original roman ettersom moderskapet er et vanlig tema i samtidslitteraturen, senest i Aldri aldri aldri av Linn Strømsborg og Voksne mennesker av Marie Aubert. Høyer utmerker seg likevel med en radikal undertone. Denne forfatteren kan ta avstand fra sjangeren hun selv bruker: «Det var ikke bare ensformig å ha barn, det var idéforlatt å skrive om det.»
Romanen har en distansert fortellerstemme som når som helst kan krype inn i hovedpersonens hode og gjengi hennes usentimentale tanker («Gutten krabbet rundt henne som et husdyr»). Samtidig kan fortelleren formulere seg som en kynisk samfunnsanalytiker («Den samlede summen av forplantningstanker blant jordens kvinner måtte være større enn alle krigenes hat og harnisk, alle svik og tap tilsammen»).
Heldigvis overlates ikke leseren til det monotone småbarnslivet. Høyer skaper spenning og variasjon ved hjelp av fire ulike mannlige karakterer. Alle er alenemorens tidligere elskere, alle kan være guttens far.
Den ene av disse forandrer hele stemningen i ene | barnet fordi han – en kort periode – går opp i familielivet med lyst og glede. Skal man ta Ida Hegazi Høyer på ordet, er det altså kjærligheten mellom voksne som kan gi småbarnslivet glød. Et svimlende budskap i 2019.