Norge sett fra Tyskland
Når tyskere skriver om Norge, blir det mye natur. Men mye av innholdet er sjokkerende feil.
Nordmenn elsker oppmerksomhet utenfra. To nye tyske bøker, på tysk, om Norge, bør derfor være av interesse for mange nordmenn.
Journalist Alva Gehrmanns bok I did it Norway og Ebba Drolshagens Gebrauchsanweisung für Norwegen (Bruksanvisning for Norge), har begge som mål å forklare Norge og nordmenn for et tysk publikum, men kun én lykkes ordentlig med det.
Norge er natur. Hvordan ser Norge ut for tyskere? Ved første øyekast virker det som om forfatterne ser landet overraskende likt. Det er naturen – og vårt forhold til den – som utgjør det spesifikt norske.
«Friluftsliv, livet i friluft, er del av deres identitet,» skriver Gehrmann.
Gehrmann flytter til Norge, for å bo her i flere år, med et åpent sinn og et sterkt ønske om å lære mest mulig om landet. Leseren blir med på en rekke reiser. Det storstilte prosjektet med å hente Roald Amundsens forskningsskip Maud tilbake fra Canada, fungerer som en rammefortelling. Dette gir boken god struktur og spenning.
Gehrmann er også en habil fotograf, boken er spekket med bilder som illustrerer teksten godt.
Ironiserer over Norge. Drolshagens bok minner mer om en artikkelsamling. Her er den eneste røde tråden Norge.
Boken er en oppdatert versjon. Den ble opprinnelig utgitt i 2007, og det bærer den preg av. Som halvt norsk har Drolshagen et perfekt utgangspunkt for å forklare Norge og nordmenn for tyskerne.
Dessverre legger hun seg på en ironisk og «lystig» tone som skaper distanse og gjør Norge til et tvilsomt land: «På norsk har man et eget slektsord for kusiner og fettere av andre grad [altså tremeninger, red.anm.], slikt tyder alltid på et samfunn hvor incest er et faremoment.»
Full av feil. Siden hun kjenner Norge godt fra før, har ikke Drolshagen den entusiastiske nysgjerrigheten som Gehrmanns bok nærmest flommer over av. Mens Gehrmann vitebegjærlig reiser rundt i landet er Drolshagens bok mer skrivebordspreget.
Et analytisk blikk kan også være interessant. Men Drolshagens bok er sjokkerende full av feil, selv om den er utgitt på det velrenommerte forlaget Piper.
For å nevne noen få: A-ha besto av fire medlemmer, det er ulovlig å brygge øl, på barer selger man enkeltsigaretter til seks kroner, og Frps oppslutning stiger til 35 prosent når det er noe negativt om islam i mediene. «Konkret betyr det at kun 65 prosent av nordmennene er helt uimottagelige for høyrepopulistiske paroler».
Tåpelig bunadspoliti. Det er altfor mange slike feil. Verst er kapittelet om bunader. Her hevder hun at man for å sy bunad må gå på et obligatorisk sykurs, og at man må skrive under på en kontrakt om at man kun syr til seg selv, barn eller barnebarn. Å sy til noen som ikke er i direkte nedadgående linje, er forbudt.
I tillegg fremstiller Drolshagen bunadspolitiet som om det er en faktisk ting. Jeg vil derfor ikke råde noen tyskere til å bruke Drolshagens bok som en bruksanvisning til Norge.
Gehrmann har derimot skrevet en riktig så leseverdig reiseguide, Visit Norway burde sende blomster.
Da kan jeg til og med godta at tittelen er en ulidelig teit allusjon til sangen «My Way»Dårlige engelske ordspill er tross alt noe av det mest tyske jeg vet.