Press er i de fleste tilfeller et privilegium og til å leve med

Karakterpress. Pakkepress. Kroppspress. Stadig nye pressord sier noe om oss.

Iskrivende stund føler en del foreldre på pakkekalenderpress, skal vi tro tidligere års nyhetsoppslag. For mange er dette også uken for julebord med både oppmøte- og drikkepress. Så kommer tiden for innkjøp av julegaver med kjøpe- og julegavepress. Og når juleferien tar til og roen skal senke seg, vil mange likevel føle både spise-, synge-, besøks- og lykkepress.

Press er heller ikke begrenset til julen. Å snakke om forskjellige typer press året rundt er blitt alt mer vanlig.

Press som privilegium

I Stortingsmelding 28 om fornyelsen av Kunnskapsløftet heter det at «Skolen skal bidra til å ruste elevene til et samfunn hvor mange unge opplever forskjellige typer press». Så innarbeidet er press blitt, at vi sjelden stiller spørsmål ved hva det egentlig er.

Det gjorde imidlertid student Remy Aleksander Johansen på Aftenpostens Si ;D-sider nylig, der han skrev at «press er et privilegium».

Under et studieopphold i USA hadde Johansen gjort seg erfaringer med at det norske skolesystemet tross alt er nokså komfortabelt innrettet. Erfaringen hans stemmer for øvrig godt overens med tall fra SHoT-undersøkelsen som indikerer at utenlandsstudentene i Norge rapporterer tydeligst at de har veldig høye mål for seg selv og bare det beste er godt nok.

Forventningspresset kan nok føles temmelig sterkt dersom dine foreldre for eksempel har gjort større økonomiske ofre for at du skal kunne studere i utlandet.

Barn av individualismen

Slår man opp ordbokdefinisjoner av «press» forklares det med å være under «sterk påvirkning» og er synonymt med trykk, tvang, tyranni, ufrihet og plikt. Betydningen er forunderlig tatt i betraktning at vår epoke ofte beskrives som fri fra tvang, tyranni og plikter.

Den canadiske filosofen Charles Taylors beskriver i boken Autentisitetens etikk individualismen som den fremste seieren til den moderne sivilisasjon, siden mennesker flest nå har en rett til å velge selv og ikke lenge er offer for kravene fra dogmatiske doktriner som står over mennesket.

Dette paradokset illustrerer snarere at alt snakket om stadige nye former for press er individualismens ektefødte barn, der det som en naturlig følge reageres stadig mer mot krav som rettes mot oss fra ytre instanser som utfordrer selvbestemmelsesretten.

Til å leve med

I 2014 kartla ungdomsbedriften Generasjon Prestasjon prestasjonspress blant unge som viste at mellom 75 til 87 prosent følte et overveldende press i skole eller jobb, med utseende eller klær eller i sosiale settinger. Definisjonen av prestasjonspress de la til grunn, var «når du presterer til den grad at du ikke lenger gjør det for din egen del, men for å tilfredsstille andre sine krav».

Kroppspress, sexpress og drikkepress er opplagt høyst reelle fenomen i Norge med betydelige personlige konsekvenser for dem som rammes. Men veksten i stadig nye pressord er nok først og fremst uttrykk for en voksende forventning om at livet er til for din egen del, og sågar et mål på at vi antagelig har det relativt godt her i landet. USA-fareren Johansen har således helt rett:

Press er i de fleste tilfeller et privilegium og til å leve med.

Uviten

Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure skriver hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Så innarbeidet er press blitt, at vi sjelden stiller spørsmål ved hva det egentlig er ”