NATOs Kina-diskusjon synliggjør Norges krevende balansegang
NATOs ledere møtes i London i dag og i morgen. I forkant av møtet har USA brakt Kina inn på dagsordenen. Dermed vil også også Norges krevende balansegang i stormaktspolitikken bli synliggjort: å holde seg inne med USA, å ikke bli stengt ute av Kina og å opprettholde oppmerksomheten om Russland.
USAs ønske om å diskutere Kina er ikke overraskende. Siden Barack Obamas presidenttid er Kina blitt sikkerhetspolitikkens dominerende tema. NATO har mye annet å stri med, og ledermøtet vil være kort. Likevel vil USA nå at forsvarsalliansen skal bekrefte at Kinas vekst og opptreden representerer en utfordring.
Det er nytt. Selv om motstand mot Kina i sin tid bidro til å konsolidere NATO – det var med Koreakrigen på 1950-tallet og Kinas inntog i denne at NATO gikk fra å være en løs allianse til et integrert forsvarsfellesskap – har Kina siden ikke vært noen global sikkerhetsaktør. I NATOs strategiske konsept er ikke Kina engang nevnt.
Felles Kina-posisjon utfordrende
Grunnene til det er mange. I første rekke at Kina ikke har utgjort noen trussel mot det nordatlantiske området. I senere år er den indirekte utfordringen blitt trukket frem: Det påvirker NATO at USA prioriterer Asia og Stillehavsområdet.
Nå ønsker USA at NATO skal posisjonere seg tydeligere. På et seminar i London i regi av Institutt for forsvarsstudiers forskningsprogram Security in Northern Europe i oktober i år trakk en representant fra USAs utenriksdepartement frem saksområder der de mener NATO bør enes om at Kina representerer en utfordring: oppkjøp og eierskap i strategisk og elektronisk infrastruktur (havner og flyplasser og 5G), hybridtrusselen, kinesisk militærteknologi, tettere samarbeid mellom Russland og Kina, Kinas ringeakt for en regelbasert verdensorden og lunkenhet for ikke-spredning og rustningskontroll.
Europeiske allierte deler flere av disse bekymringene. Det er en voksende erkjennelse av at Kina også vil utfordre deres interesser og sikkerhet direkte. Selv om Kina neppe vil utfordre det nordatlantiske området militært de nærmeste årene, er regimet en ny type global aktør. Ettpartistatens katalog av virkemidler er mangfoldig, og flere befinner seg i sikkerhetspolitikkens gråsone. Skillet mellom samfunns- og statssikkerhet viskes ut.
At NATO tar tak i nye ting, er et godt tegn for alliansen, mener NATO-sjefen. I februar i år tok Jens Stoltenberg til orde for at NATO måtte tilegne seg kunnskap om Kina og mulige effekter på alliansen. Til Aftenpodden sa han nylig at den beste måten å vise at NATO er sterk, kraftfull og vital, er å vise til det alliansen faktisk gjør. At arbeidet med Kina nå er innledet, gjør ham optimistisk.
Men utviklingen av en felles Kina-posisjon er utfordrende. Det er uvisst hvor langt europeiske allierte er rede til å gå. For Norge utløses problemstillinger knyttet til vår politikk overfor både USA, Kina
Selv om Kina neppe vil utfordre det nordatlantiske området militært de nærmeste årene, er regimet en ny type global aktør ”
og Russland. Krysspress kan melde seg.
Norge kan bli satt i skvis
I overskuelig fremtid vil NATO være avgjørende for norsk sikkerhet. Norsk NATOpolitikk ledsages av et nært samarbeid med USA – betegnet som en allianse i alliansen. Imøtekommenhet med Kina vil ikke være lett å forene med dyp solidaritet med USA. Det kan sette Norge og andre europeiske land i skvis.
Europa vil ha interesse av handelsforbindelser med Kina, en norsk frihandelsavtale er intet unntak. Utbygging av 5Gnettet og Belt and Road-initiativet viser hvordan Kina utvikler og finansierer strategisk infrastruktur og får innpass i andre land. I Europa vil det være en tilbøyelighet til å søke balanserte løsninger. Men i Washington betraktes Kinas inntog som et nullsumspill. Velger man Huawei og 5G, får Kina dominere internett. Det handler om hvem som setter premissene for den internasjonale orden.
USAs rivaliseringshåndtering kan være uheldig for Norge å stille seg bak. Trumps avvisning av multilaterale løsninger innebærer blant annet omgåelse av flernasjo
nale forhandlinger og fora som kan favorisere Kina. Slik undergraves reguleringer og arenaer som er viktige for Norge. Innenfor gjeldende institusjonelle rammer unngår småstater å bli overkjørt. USA ønsker imidlertid å bygge ned eller omgå flere av disse, mens Kina vil bruke noen og svekke andre.
En mulig fellesuttalelse fra NATO om Kina kan være et signal om enighet. Men den kan også bli benyttet av USA for å markere en vestlig front i saker Norge ikke mener det er naturlig at forsvarsalliansen bryr seg med. Eller benyttes av Kina overfor Europa for å begrunne «motsanksjoner». Skulle NATOs formuleringer nøre opp under fiendebildet USA skisserer, kan det påvirke Norges mulighet til å fremføre balansert kritikk så vel som dialog. En kompliserende faktor er at Norges diplomatiske relasjon til Kina hviler på en skjør overensstemmelse.
NATO har mange uløste utfordringer
Kina og Russland samarbeider allerede. Skulle NATO utmynte en markant politikk mot Kina, kan det føre dem enda tettere sammen. For Russland er økt samarbeid i øst en anledning til å konsentrere seg om den vestlige flanke – Norges nærområder.
Etter Krim-krisen har Russland vært dimensjonerende for arbeidet for kollektiv sikkerhet i NATO. Listen med tiltak som er iverksatt for å møte russisk revisjonisme, er lang. Men alliansen har mange uløste utfordringer. Især Tyrkias rolle i Syria og kjøp av avanserte russiske våpen gjør konsensus krevende. Derfor er det vanskelig å vite hvordan en stor pekingand skal danderes på NATOs tallerken. Det distraherer oppmerksomheten om Russland. For at alliansen skal forbli relevant for alle allierte, må imidlertid NATO forholde seg til den fremvoksende globale aktøren Kina.
Etter at Emmanuel Macron uttalte at NATO opptrer «hjernedødt», besluttet NATOs utenriksministre at en ekspertgruppe nedsatt av generalsekretæren skal vurdere alliansens fremtid. Når vise menn og kvinner har fått slike oppdrag tidligere, har det innledet formative faser i alliansens historie. Norsk NATO-politikk har i alle faser søkt samtidig å integrere USA og berolige Russland. Utfordringen nå er å inkludere Kina i ligningen uten å miste balansen.