Farlig rødgrønn enighet om formuesskatten
SV-leder Audun Lysbakken ønsker å samle Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG, SV og Rødt før neste valg.
Hvis limet i en ny rødgrønn allianse blir å øke skatten på arbeidende kapital, kan det spøke for både nye grønne arbeidsplasser, satsing på distriktene og den langsiktige bæreevnen til velferdsstaten.
SVs Audun Lysbakken vil samle hele opposisjonen på Stortinget om en felles politisk plattform. Når vi leser de alternative budsjettene, frykter vi at det er ett tiltak partiene fort vil samle seg om.
Senterpartiet, Miljøpartiet, Arbeiderpartiet, SV og Rødt er enige om at formuesskatten er et sted å hente milliarder til økt offentlig forbruk.
Alle partiene vil øke denne skatten et sted mellom kraftig og voldsomt. Også skatten på arbeidende kapital vil de øke, like mye eller mer enn skatten på luksusartikler og dyre boliger og hytter.
Når formuesskatten på arbeidende kapital er høy og formuesskatten på bolig er lav, sparer ikke folk ved å investere i bedrifter og arbeidsplasser, men skaffer seg en flottere bolig.
Rammer Distrikts-Norge
I årene som kommer, trenger Norge at bedriftene utvikler grønne løsninger og grønn teknologi for å sikre jordens bærekraft. Vi trenger at bedriftene skaper mange nye, lønnsomme arbeidsplasser for å sikre velferdssamfunnets bærekraft. Og vi trenger å utvikle jobb til alle for å sikre samfunnets sosiale bærekraft.
Politikernes jobb nummer én blir da å legge til rette for jobbskaping.
Det hjelper dessverre lite med god næringspolitikk på andre områder, dersom den betales med å tappe små og mellomstore bedrifter over hele landet for kapitalen som ligger i maskiner og verktøy.
Dette rammer lokal verdiskaping, sysselsetting og utvikling av Distrikts-Norge. De lokalt og personlig eide bedriftene har eiere som er dypt engasjert i bedriften, de ansatte og lokalsamfunnet. Eiere av små og mellomstore bedrifter vil utvikle bedriften, gjennomføre omstilling, ta i bruk ny teknologi og oppgradere medarbeidernes kompetanse.
Høyere utbytte for å betale en enda høyere formuesskatt går på bekostning av alt dette.
Opposisjonen er enige om å øke formuesskatten kraftig uten å skjerme arbeidende kapital, og sikter med dette på å redusere ulikhet i Norge. Det er som å skyte inn i en andeflokk med hagle.
Du treffer kanskje rikingen med flust av likvid kapital, men skadeskyter samtidig en rekke aktive eiere av små og mellomstore bedrifter med personlige eiere som har kapitalen bundet opp i verktøy og maskiner i bedriftene.
Dette blir det hverken bærekraftig klima, velferdssamfunn eller inkludering av.
Er reisetid arbeidstid? spør direktør for juridiske tjenester Elin Spjelkavik og advokatfullmektig Anette Brichmann Pollen i hovedorganisasjonen Virke i Aftenposten 28. november.
De hevder at dersom reisetid defineres som arbeidstid, blir det større behov for å innføre unntak for regelen om vanlig arbeidstid for arbeidstagere som reiser mye.
Her er det ingen grunn for å oppstille et «dersom». Reisetid er arbeidstid!
Ikke krav til intensitet
Høyesterett viser i dommen fra 2018 (sak nr. 2016/928) til de tre vilkårene for arbeidstidsbegrepet. Dette er:
Om arbeidstageren utfører sine oppgaver eller plikter.
Om arbeidstager står til arbeidsgivers disposisjon.
Om arbeidstageren er «i arbeid».
Disse vilkårene kan brukes generelt, fordi de er basert på EFTA-domstolens reisetidsuttalelse. Høyesterett henviser også til EU-dom fra 2014.
Spjelkavik og Pollen hevder det derfor må skilles mellom arbeidstid og betaling. De spør seg om ansatte kan få en lavere lønn for «mindre aktivt arbeid». Dette er Tekna sterkt uenig i.
Det skilles ikke mellom arbeid av større eller mindre intensitet.
Arbeidsmiljøloven sier at enten står du til arbeidsgivers disposisjon og er i arbeid, hvis ikke har du fri. Høyesterett er klar på at det ikke er krav til intensiteten i arbeidet når arbeidstager er på reise.
Spjelkavik og Pollen hevder videre at det er et «personalpolitisk spørsmål hvordan reisetid som ikke er arbeidstid bør kompenseres». Her prøver de nok en gang å sette reisetid opp mot arbeidstid. Igjen må det vises til Høyesterett, som konkluderer med at reisetid er arbeidstid.
Når en arbeidstager står til arbeidsgivers disposisjon, står prinsippet om ytelse mot ytelse sterkt. Reisetid skal kategoriseres som arbeidstid. Det finnes ingen mellomkategori for denne tiden man står til arbeidsgivers disposisjon.
Avslutningsvis spør Spjelkavik og Pollen om en løsning kan være at mye reising i seg selv bør kvalifisere for unntaket i loven om vanlig arbeidstid, slik at medarbeidere med mye reising ikke kompenseres for overtidsjobbing. Dette er et farlig forslag.
Arbeidsmiljøloven er en implementering av EU-direktivet, og Norge kan ikke uten videre lage egne unntakskategorier som ikke harmoniserer med EU-direktivet. Virke og partene i arbeidslivet bør nå anerkjenne at reisetid er arbeidstid, og at arbeid skal lønnes.
Dette blir det hverken bærekraftig klima, velferdssamfunn eller inkludering av ”