God eldreomsorg er avhengig av åpenhet
De siste dagers oppslag i Aftenposten om vold på sykehjem i Norge gir oss et usminket bilde av en side av eldreomsorgen det ikke snakkes så mye om. Oppslagene gir et alvorlig og dystert innblikk i opplevelser hos eldre beboere og ansatte og er et eksempel til etterfølgelse på hvordan åpenhet og innsikt skal praktiseres.
Grunnleggende utfordringer
Jeg skjønner at mange politikere synes åpenhet er vanskelig. I Oslo kjempet det rødgrønne byrådet i 2015 gjennom at alle avviksmeldinger i sykehjem skal gjøres offentlig tilgjengelig. Det gjør det mulig for innbyggere, journalister, eldre og pårørende å følge med så sykehjem og politikere kan holdes ansvarlig.
Aftenpostens artikler om vold i sykehjem viser verdien av et grundig dypdykk i en mengde faktaopplysninger. Avisen har fått frem et helhetsperspektiv. Dette er noe politikere burde hylle og etterlyse mer av, selv om det eksponerer svakheter i de områdene vi har ansvar for. Læringsgrunnlaget bør imidlertid alltid trumfe risiko for negativ eksponering.
Debatten om eldreomsorg preges ofte av sensasjoner og enkelthendelser, ikke de mer grundige fortellingene som krever mer plass og bredere fokus. De siste årene av livet på et sykehjem er ikke alltid en solskinnshistorie. La oss være åpne, la oss være ærlige, la oss få opp de virkelige bildene, som Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen påpeker. Det er kun slik vi kan få gjort noe med våre utfordringer og utviklet oss videre.
Medienes oppslag påvirker ofte politikeres fokus. Å ta tak i de grunnleggende utfordringene foran stråmannsdebattene gjør at man tar fatt i det som er viktig, ikke bare det som haster.
Vi skal spørre eldre hva som er viktig for dem og ha tid til å tilpasse tjenestene etter det hver og en mener er viktig ”
Veien vi må gå
Som fersk helsebyråd i Oslo har jeg mye å lære om eldrepolitikk. Men jeg har erfaringer som pårørende, med en far som døde på sykehjem i Oslo i 2014. På slutten av livet var han på syv ulike sykehjem, og på et av dem snødde det bokstavelig talt inn. Åpenhet om det som ikke er bra, fokus på løsninger, ikke billig konflikt, og ikke minst at vi starter med å forbedre det som er viktigst først, ikke det som er mest synlig, er veien jeg mener vi må gå i eldrepolitikken.
Da Sylvi Listhaug hadde ansvar for sykehjemmene i Oslo fra 2006 til 2011, var gjennomsnittlig liggetid ti til femten år. I dag er den i snitt to år. Veldig mange flere vil bo hjemme, og vi må legge til rette for at det er trygt og gir frihet. Vi skal spørre eldre hva som er viktig for dem og ha tid til å tilpasse tjenestene etter det hver og en mener er viktig.
Så skal de som trenger sykehjemsplass, få det. Derfor skal vi bygge og rehabilitere i snitt ett nytt sykehjemsrom om dagen i Oslo de neste fire årene. Vi skal doble antall Omsorg+ boliger og utvide kapasiteten på helsehusene slik at veiene ut og inn av sykehus gir trygghet og god oppfølgning hele veien.
Et kanskje ullent ord, men av de viktigste i oppfølgningen av dette, er kompetanse. Ansatte og beboere må vite hva man skal gjøre og hvem man kan snakke med. I eldreomsorgen jobber det medarbeidere som hver dag gjør en formidabel innsats for å gi nødvendig helsehjelp, omsorg og trygghet. Vi vet det vil bli flere eldre og flere mennesker med for eksempel demenssykdom. Det må vi legge enda bedre til rette for.
Felles mål
Vi kommer ikke dit hvor det skinner av eldreomsorgen uten historier som dem Aftenposten har skrevet om. En stor takk også til alle dem som hver dag går på jobb for å drive våre sykehjem i Norge. Vi skal sammen ta vare på eldre på sykehjem. Det må være vårt felles mål og vårt felles fokus. Men da må vi tørre å velge åpenhet.
Vi skal sammen ta vare på eldre på sykehjem, skriver Robert Steen.