Han var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge
Mariss Jansons (1943– 2019) vil bli stående. Han ruver helt der oppe i de blå høyder.
En smertelig nyhet møtte oss søndag. Dirigenten Mariss Jansons er gått bort. Han ble 76 år. Han døde i St. Petersburg. Mariss Jansons (1943–2019) var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge. Han vil bli stående. Han ruver helt der oppe i de blå høyder. Som musiker hadde han dette romantiske suget som kunne løfte interpretasjonen til det helt usedvanlige.
Årene hans med Oslo-Filharmonien (OFO) (1979–2002) ble avgjørende for orkesteret, for byen og for norsk musikkliv. Det hadde ringvirkninger langt forbi det øyeblikket da han sa opp og reiste, etter en forgjeves kamp for å skaffe orkesteret bedre arbeidsbetingelser og et bedre konserthus.
Musikalsk idealist
Han var en musikalsk idealist som fikk det for trangt i provinsbyen Oslo. Gjennom sin inngående lytting og grundighet, sin særegne blanding av intuisjon og arbeid, inspirasjon og disiplin, løftet han orkesteret til et nivå det aldri tidligere hadde vært i nærheten av.
OFO ble i en periode omtalt som et av de seks beste orkestre i verden.
Med Jansons' hjerteproblemer har vi lenge fryktet for hans livslengde. Under Puccinis La Bohème holdt han på å dø på podiet i Oslo i 1996. Hans far Arvid Jansons døde faktisk på podiet under en konsert med Hallé Orchestra.
Mariss Jansons var sønn av den latviske dirigenten Arvid Jansons og hadde jødisk mor, sangeren Iraīda Jansons. Han ble født under krigen, mens moren lå i dekning utenfor Riga, i skjul for nazistene.
Som ung studerte han fiolin, bratsj, klaver og direksjon i Leningrad, og kom til å samarbeide tett med Jevgenij Mravinskij.
Orkesterbygger
Han var en musikalsk idealist som fikk det for trangt i provinsbyen Oslo ”
Mravinskij ledet Leningrad-filharmonien i femti år, 1938–88, og preget orkesteret i den grad at han – som det ble sagt – kunne få hele fiolingruppen til å spille et svakere pianissimo enn én enkelt fiolin kunne makte alene!
Jansons ble selv en orkesterbygger, og det er derfor dobbelt sørgelig at han senere så seg nødt til å forlate Oslo.
I Wien studerte Jansons direksjon med Hans Swarowsky, som ledet dirigentklassen ved Wiener Musikakademie helt fra krigens slutt i 1946 og til 1975. Swarowsky var elev av komponistene Arnold Schönberg og Anton von Webern, og ble lærer for en dirigentgenerasjon som omfattet Zubin Mehta, Claudio Abbado, Ivàn Fischer, Peter Schneider og Giuseppe Sinopoli.
Det er litt av noen navn. Med sine idealer om «Werktreue» (verkstroskap), presisjon og saklighet, var Swarowsky preget av etterkrigstidens nøkterne stil, i en reaksjon mot det man oppfattet som «romantiske» overdrivelser med subjektiv frasering og tempofluktuasjoner.
Var helt og fullt seg selv
Jansons gikk imidlertid videre og ble en langt mer betydelig dirigent enn sin lærer, mykere og varmere i klang og mer fleksibel i artikulasjon.
Han lærte mye under studiene med Herbert von Karajan i Salzburg, men ble helt og fullt seg selv. Jansons ble selv lærer for en rekke vesentlige dirigenter, blant annet latviske Andris Nelsons, og la stor intensitet i arbeidet med yngre musikere og ungdomssymfoniorkestre i Europa.
Mariss Jansons kom aldri tilbake til OsloFilharmonien, heller ikke i jubileumsåret 2019. Han sa nei.
Skuffelsene fra sist lå nok tungt over ham.
Han var sjefdirigent for Pittsburgh SO fra 1997, og fra 2004 overtok han Concertgebouworkest i Amsterdam etter Riccardo Chailly. Samtidig ble han sjefdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunk i München (i tradisjonen fra Eugen Jochum, Colin Davis, Rafael Kubelik og Lorin Maazel).
Plateinnspillingene rager
Han ledet dermed to av de viktigste orkestrene i Europa, og han gjorde det på et nivå som ytterligere styrket deres posisjon.
Så hva har vi med oss videre, fra Marissepoken i norsk musikkliv? Vi har ettervirkningene, med et OFO som fortsatt er et orkester i toppklasse. Nivået har flere av etterfølgerne til Jansons ivaretatt og videreutviklet, ikke minst Jukka-Pekka Saraste, etter mitt syn.
Vi har Jansons' plateinnspillinger med OFO. De rager, ikke minst innen hans sentrale repertoar, med Tsjajkovskij, Sjostakovitsj, Mahler. Orkesterkonserter er som kjent ikke bare et flyktig medium lenger, de finnes også som innskrifter (lydopptak), og kan studeres og nytes ubegrenset i årene som kommer.
Det ser vi frem til.
Fremfor alt har vi minnene om Mariss Jansons der han ledet orkesteret i levende fremføringer, i utallige øyeblikk som transcenderer enhver innskrift, og som bare finnes som erindringer, personlig og felleskulturelt, og som vil fortsette å virke i oss, som målestokker for musikalsk nytelse, dybde og innsikt.
Hvis musikk kan skape gjensidig forståelse, erkjennelse og selvinnsikt, har Mariss Jansons' musikalske virke kunnet bidra til å gjøre oss litt klokere og bedre enn det vi var.
Nå går jeg og setter på hans versjon av Mahlers Niende, samtidig som jeg legger klar de andre platene hans i samlingen.