Slår alarm om klasseskille i norsk alpint
Nesten seksti prosent av norske alpinister kommer fra Oslo og andre velstående områder rundt hovedstaden. Det får Kjetil Jansrud til å reagere på kostbar barneidrett.
34 -åringen lener seg frem på stolen og hever stemmen.
– Det har vi tenkt på selv også, sier han da Aftenposten spør hvorfor det er så få fra andre steder enn Oslo, Akershus og Drammen på landslaget.
Vi møter ham i Sölden. Rundt i lokalet går praten for det meste på østlandsk. Også Jansruds Vinstra-dialekt må sies å være noe utvannet.
De neste to minuttene skal han snakke uavbrutt om det han mener er blitt et stort problem i sporten han elsker. Bakgrunnen er denne:
Av de totalt 27 alpinistene på det norske landslaget, er 17 av dem tilknyttet klubber i Oslo, Akershus og Drammen. Kun 10 utøvere er fra andre deler av landet.
En gjennomgang Aftenposten har gjort av Norges 388 alpinister som er registrert hos Det internasjonale skiforbundet (FIS), viser at 224 av dem er tilknyttet klubber i og rundt Oslo.
– Dette er noe vi har sett konturene av mer og mer, sier Jansrud.
Den gradvise økningen
Jansrud har sine ord i behold, viser våre undersøkelser:
Forholdet mellom alpinister fra områder rundt hovedstaden og resten av landet har de siste fem sesongene blitt stadig skjevere.
I 2015/2016-sesongen var 48,88 prosent av landets 403 alpinister fra Oslo, Akershus og Drammen. Fem sesonger senere har det økt med nesten ti prosentpoeng. I dag er tallet 57,73 prosent.
Tallene er hentet fra det internasjonale skiforbundets (FIS) poenglister i månedsskiftet oktober/november. I listene står samtlige aktive norske alpinister Skiforbundet har meldt inn. De viser at Akershus er den største alpinkretsen i Norge med 124 utøvere, Oslo den nest største med sine 94 og Buskerud tredje størst med 34. Ingen andre kretser har over 30 utøvere.
Hvorfor er det blitt slik?
De rikes idrett?
– Da må man ned på barne- og ungdomssatsing, utstyrsbruk og pengebruk, sier Kjetil Jansrud og tar oss tilbake til barndommen på Vinstra.
Som 11-åring hadde han «kun» ett par med ski. På trening hadde han vanlige skiklær. Fartsdress fikk han først noen år senere.
– Nå har sporten utviklet seg i en helt hinsides retning. Du har 10–11-åringer som skal ha 5–6 skipar til flere disipliner.
Ifølge Jansrud fører utviklingen med seg to konsekvenser: En positiv – og en negativ.
– Én, sier han og retter en pekefinger i været
– Det gjør at de utøverne vi kommer til å se nå snart, er helt enorme atleter. De har fra tidlig alder fått noen helt vanvittige forutsetninger for å lykkes. De kommer til å bli helt rå.
– To, sier han og løfter også langfingeren:
– Det blir ikke en breddeidrett. Det er for dyrt.
Alpinveteranen ønsker ikke å begrense andres ønske om å lykkes i sporten og satse for fullt, men han mener at utviklingen er bekymringsfull.
– Du ser at det er mer bemidlede familier som blir alpinistfamilier, og det er feil.
Jeg føler det er et privilegium å få være så mye sammen med barna mine. Jeg synes det er verdt hver krone. Haakon Knudsen, alpinpappa
Sånn bør det ikke være, sier mannen med åtte medaljer fra OL og VM.
34-åringen får støtte blant hans yngre landslagskolleger.
– Det er ikke de største og høyeste fjellene der, men det har litt med at det er folk med god økonomi som bor i de områdene og at alpint er en dyr sport, sier Thea Stjernesund og snakker om områdene rundt hovedstaden.
– Det er mange pengesterke familier i Oslo-området. Det krever en større økonomi å drive med alpint. Det er ganske mye mer penger som skal til enn et par fotballsko og en fotball i året, sier Timon Haugan.
Dette viser skattelistene
Da skattelistene ble publisert i november, laget Aftenposten en oversikt over de ti rikeste og fattigste kommunene i Norge basert på medianinntekt. Det er inntekten til den midterste personen når alle blir stilt etter hverandre etter stigende ligningsinntekt.
Med unntak av Årdal i Sogn og Fjordane og Bardu i Troms ligger alle topp 10-kommunene nær Oslo. I bunnsjiktet finner man blant annet typiske skidestinasjoner som Hemsedal og Trysil.
Alpinpappa: – Verdt hver krone
En av dem som satser, er familien Knudsen fra Brattlikollen i bydel Nordstrand i Oslo.
For ti år siden tok de valget om å gå «all in» da eldstemann Henrik (17) startet med alpint.
– Det ble et familieengasjement. Det er veldig dominerende for hva vi har av fritid og andre ting. De tingene vi gjør sammen, er knyttet til ski, sier alpinpappa Haakon Knudsen.
Også yngstemann Leon (12) er alpinfrelst. Helgen Aftenposten kommer på besøk, er en av få som ikke tilbringes på ski denne vinteren. De seks foregående har far og yngstesønn vært sammen på Kvitfjell. De to neste tilbringes på Hafjell og Norefjell.
Han legger ikke skjul på at det koster å satse.
– For Leon som er U14-løper, gitt at jeg er med en del selv, så tipper jeg vi havner på rundt 150.000 i året, sier Knudsen som mener det ikke er spesielt dyrere å drive med alpint i dag enn for ti år siden.
Den største kostnadsdriveren er rundt 80 dager på reisefot, for å blant annet oppsøke snøen før den er kommet til byen. Knudsen beskriver også en begrenset ka
pasitet for å trene i nærliggende Oslo-bakker i løpet av sesongen.
– Så er spørsmålet: «Må man kjøre så mye på ski?». Mitt svar er: «Ja, det må man». Hvis du ønsker å konkurrere og ha en mulighet for å vinne eller hevde deg, må du trene mye som barn, sier Haakon Knudsen.
Han presiserer at det ikke koster 150.000 kroner for å delta i alpint. Om man kjøper ski og sko på bruktmarked og melder seg inn i en klubb, kan man få et godt tilbud for 15–20.000 kroner i året, mener han.
– Men alpint blir aldri for alle. Jeg mener det, altså. 20.000 kroner er minimum for å være med.
Selv om alpinpappaen ønsker å legge ting til rette for at barna skal kunne prestere så godt som mulig, så er ikke det motivasjonen for at han selv legger ned såpass mye tid og penger i sønnenes alpinkarriere.
– Jeg føler det er et privilegium å få være så mye sammen med barna mine. Jeg synes det er verdt hver krone. Selv om de ikke skulle leve av alpin, så håper jeg de lærer mye og får en fysikk som gjør at de forhåpentlig slipper skader og plager. Det er det viktigste av alt. – Er du en representativ alpinpappa?
– Med tanke på økonomi, tror jeg ikke at jeg skiller meg så mye ut i forhold til de andre som satser hardt.
Frykter utøvere faller fra
Da Kjetil Jansrud i 2005 tok NM-sølv, var det Lasse Kjus som kom på plassen foran ham. Kjetil André Aamodt tok tredjeplassen og Aksel Lund Svindal femte. Alle fra Oslo og Akershus. Alle blant Norges største alpinister gjennom tidene.
Tre år tidligere hadde Jansrud sett Aamodt og Kjus ta fire medaljer under OL i Salt Lake City i 2002. Oslo og Akershus dominerte toppen av norsk alpint, men tall fra Det internasjonale skiforbundet viser at kun 197 av landets da 475 løpere var fra Oslo, Akershus og Drammen sesongen etter.
Altså var 58,53 prosent av landets alpinister fra resten av Norge.
– Vi prøvde likevel. Og vi fikk det til. Nå føler jeg at folk ikke prøver. De tar ikke sjansen. De tenker: «Vi må gi vår 12-åring sånn og sånn, men det har vi ikke råd til». Og: «Da begynner vi heller med noe annet», sier Jansrud.
Også landslagssjef for alpinherrene Steve Skavik frykter de samme konsekvensene.
– Det er ikke helt bra at store byer får et forsprang i forhold til andre. Det kan gjøre noe med motivasjonen til løpere som kommer fra mindre miljøer. At de ser avstanden blir for stor og at det dermed er lettere å gi seg, sier han.