Jo mere vi er sammen
NATO er blitt en dysfunksjonell storfamilie, med ustabil patriark, fulle onkler og mange nervøse.
G
jennom årene er det blitt snakket mye om 70-årsjubilanten NATO som suksessrik militærallianse, om verdifellesskapet som er formulert i NATO-traktatens innledning om demokrati og menneskerettigheter, og ikke minst om «NATOfamilien».
Det siste gir resonans for alle som har sett TV-serien Succession, om en familie som eier og driver et mediekonsern. Familiemedlemmene besitter rikelig av egoisme og paranoia, lite kompetanse og enda mindre kjærlighet (til andre enn seg selv).
Men NATO, altså: USAs president Donald Trump utgjør et helt sett av problemer. Han har et uklart forhold til alliansens tradisjonelle fiende, Russland, som hjalp ham til å bli valgt i 2016. En seriøs, konservativ kommentator som Max Boot mener nå at Det republikanske parti er blitt «Russlands parti» i USA.
Trump har kalt den vestlige forsvarsalliansen «avleggs» («obsolete») og flere ganger opptrådt på en måte som uroer mindre medlemsland. De vet ikke om de kan stole på USA i en krise.
NATOs nest største militærmakt, Frankrike, er blitt et problem. President Emmanuel Macron sa i et mye omtalt intervju at NATO er blitt en «hjernedød» allianse. Hans treffende poenger kommer vanligvis fra kommentatorer og observatører, ikke statsledere. Selv om franskmennene aldri har vært NATO-entusiaster og heller vil ha et europeisk forsvar, vakte utspillet oppsikt.
Johnson som dystert lyspunkt
NATOs fjerde sterkeste militærmakt, Tyrkia, er en katastrofe. President Recep Tayyip Erdogan har utviklet seg til nasjonalistisk autokrat, lagt seg i konflikt med Vesten og startet samarbeid med Vladimir Putin, Russlands president. Tyrkia har til og med kjøpt avanserte våpen i Russland. Dessuten intervenerte Erdogan i Syria, med grønt lys fra Trump, men uten konsultasjoner i NATO.
Det sier sitt om mørket, at alliansens tredje sterkeste militærmakt, Storbritannia, er et lyspunkt. Landet er dypt splittet og på vei ut av EU. Snart er det valg, der seierherren blir enten den populistiske nasjonalisten Boris Johnson eller venstreradikaleren Jeremy Corbyn. Sistnevnte har sagt at NATO burde ha vært nedlagt i 1990, etter den kalde krigens slutt.
Fremmedelementet Macron
At ytre venstre er mot NATO, er ikke nytt. Derimot er fremveksten av det nasjonalistiske høyre, som nå sitter ved makten i flere NATO-land, et nytt problem. Årsaken er ikke at partiene direkte krever utmelding, men nasjonalismen som sådan er en motkraft til det multilaterale systemet NATO inngår i.
I NATO-familien er Trump patriarken som finner på de underligste ting. Flere i familien mener han burde erklæres utilregnelig. Erdogan, Johnson og diverse mindre størrelser bekler roller som inkompetente sønner, illojale svigersønner og fulle onkler. Macron er familiens fremmedelement, for han har tatt høyere humanistisk utdannelse, snakker for fritt og driver intriger så subtilt at de andre ikke helt forstår dem.
Angela Merkel, mangeårig kansler i Europas største land og NATOs sjette største militærmakt, er familiens stabiliserende kvinnefigur, men ligger dessverre på sitt politiske dødsleie.
Familieterapeut Stoltenberg
Hva så med Jens Stoltenberg? Tittelen er generalsekretær, men han er egentlig eksternt ansatt i en krevende dobbeltrolle som administrerende direktør og familieterapeut. Stoltenberg får mye ros for å være en av få som evner å snakke med – kanskje heller jatte med – Donald Trump.
NATOs familieterapeut må også dempe Erdogan, snakke Macron til rette, holde et øye med Johnson og ellers berolige alle som er nervøse.
Som administrerende direktør må Stoltenberg takle den gamle hovedkonkurrenten Russland, som NATO nok burde ha hatt en bedre strategi for allerede for mange år siden. Siste nytt er at han nå også må utarbeide en strategi for Kina, som patriark Trump har funnet på skal være konsernets nye hovedkonkurrent, og som ligger utenfor NATOs nordatlantiske forretningsområde.
Det kan bli litt mye.
Hva er artikkel 5 verdt?
Kjernespørsmålet for NATO er enkelt: Traktatens artikkel fem sier at angrep på ett land, skal sees på som et angrep på alle. Artikkel 5 sier derimot ikke noe om hvordan angrepet skal besvares.
Det står ingen steder at russisk hybridkrig eller vanlig krig mot for eksempel Litauen, skal besvares av NATO med tropper til forsvar av landet. Hva vil for eksempel Trump og Erdogan si når krisen oppstår. Macron sier i det nevnte intervjuet at han ikke vet hva artikkel 5 er verdt.
I Succession undergraver familiemedlemmene hverandre som oftest, men noe overraskende klarer de å stå sammen i konsernets største krise. Da tar de seg sammen og hjelper hverandre, motvillig. Det hele blir likevel tvetydig, for samarbeidet leder til nederlag og en enda større krise som skal takles i seriens neste sesong.