Krigsforbrytelsen ingen ble straffet for
Da Vidkun Quisling sto for retten etter krigen, var den katastrofale tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark og Nord-Troms ikke med i tiltalen. Riksadvokat Sven Arntzen avviste kravene fra Finnmark om at Quisling måtte svare for sin del av ansvaret.
Han avviste også kravene om tiltale mot de øvrige involverte Quisling-ministrene og de ansvarlige tyske offiserene. Frem til i dag har konsekvensen av Riksadvokatens avvisning forårsaket tåkelegging av hva som egentlig skjedde da Finnmark og NordTroms gikk opp i flammer og befolkningen ble ført bort med tvang. I dag står unnlatelsene som et svik mot befolkningen i nord.
Men tyveri fra Frimurerlosjen var med
Det er en av rettsoppgjørets groteske sider at riksadvokat Sven Arntzen i den omfattende landssviksaken mot Quisling aktivt avviste å ta ut tiltale for katastrofen i nord. Samtidig fant han rom for å stille Quisling til ansvar for å ha stjålet møbler fra Frimurerlosjen i Oslo og kobberstikk av Napoleon og sølvtøy fra Slottet, etter straffelovens paragraf 257, som setter straff for den som borttar annen manns eiendom «uten besitters samtykke».
Riksadvokatens juridiske omsorg for frimurerne på bekostning av ofrene for brenningen og tvangsevakueringen er ikke bare ren klassejustis. Det bidro også til å bagatellisere den brutale behandlingen folket i nord ble utsatt for.
Krav fra distriktspolitisjefen i Finnmark
Det var sjefetterforsker Jakob Bjertnæs hos distriktspolitisjefen i Finnmark som først henvendte seg til Riksadvokaten med krav om krigsforbryteretterforskning mot Quisling: «En av de groveste krigsforbrytelser begått her i landet er vel tvangsevakueringen og totalraseringen av Finnmark og Nord-Troms. Før sakene mot Quisling-ministrene blir avgjort, går en derfor ut fra at disses forhold til denne forbrytelse blir belyst så godt som mulig.»
Kravet fra distriktspolitisjefen i Finnmark var forankret både blant folk flest og i de alliertes godt forberedte planer for rettsoppgjøret etter krigen. Brev, dokumenter og aviser fra den gang viser at både leg og lærd så tyskernes herjinger i nord, støttet av Quisling-regjeringen, som en ren krigsforbrytelse.
Riksadvokat Sven Arntzen avviste kravene fra Finnmark om at Quisling måtte svare for sin del av ansvaret ”
«Planmessig gjennomført forbrytelse»
Oberst Arne D. Dahl ledet de første norske militære styrkene som kom til det frigjorte Kirkenes i november 1944. Han var klar i sin dom: «Fra London bør gjennom BBC kunngjøres til befolkningen i Norge at de må merke seg navn på flest mulig tysk befal og tyske avdelinger på vedkommende sted som brennes ned. Alle disse folk vil av den norske regjering bli betraktet som krigsforbrytere etter krigen og behandles som sådanne.»
Statsminister Johan Nygaardsvold i London-regjeringen støttet seg til Dahls observasjoner da han omtalte brenningen og deporteringen i sin radiotale hjem til Norge 2. juledag: «Slikt er ikke krig. Det er en vel overlagt og planmessig gjennomført forbrytelse, og som enhver annen forbrytelse må den bli straffet.»
Fra finnmarkingene selv, som så sine hjem gå opp i flammer, finnes en rekke beretninger og kommentarer, som fra Guttorm Nilsen på Sørøya: «Var disse husene virkelig av krigsviktig betydning?»
Terrorhandling mot sivile
Haagkonvensjonen om Landkrigens lover og sedvaner, som regulerer hva som er lov og ikke lov å foreta seg i krig, gir sivil eiendom en særlig sterk beskyttelse. En hærfører kan ikke ta seg til rette uten at det er såkalt tvingende militært nødvendig. En hærfører kan kun iverksette den brente jords taktikk som et nødvergetiltak, i den hensikt å forsinke en forfølgende fiende og med det redde egne soldater. Deportering og brenning av en hel landsdel, uten at det foreligger slik militær nødvendighet, er ifølge Haagkonvensjonen en terrorhandling mot sivile, en krigsforbrytelse, og skal straffes deretter.
For å få klarhet i om brenningen og deporteringen av Finnmark og Nord-Troms var en krigsforbrytelse, ble spørsmålet utredet av Forsvaret. Sommeren 1946 konkluderte norske militære eksperter med et entydig ja. Brenningen i Finnmark og Nord-Troms var en krigsforbrytelse. Men Riksadvokaten var likevel urokkelig, la utredningen i en skuff og fortsatte med å legge lokk på saken.
Frikjent i Nürnberg
Til slutt ble én eneste mann, generaloberst
Lothar Rendulic, den tyske øverstkommanderende i nord, tiltalt ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg for krigsforbrytelser i Finnmark og Nord-Troms. Men det var ikke Riksadvokatens fortjeneste.
Etter press fra amerikanerne gikk Riksadvokaten motvillig med på å åpne krigsforbryteretterforskning mot ham høsten 1946, halvannet år etter krigens slutt. Verdifull tid var gått tapt. Etterforskningen ble et klassisk tilfelle av for lite, for sent, bare få måneder før rettssaken åpnet. Tidsnøden førte til en overfladisk hurten og sturten-etterforskning som ga Rendulic lett spill. Den lite kvalitetssikrede norske etterforskningen klarte ikke å avsløre at Rendulic bygde sitt forsvar på ren løgn.
Nye dokumenter i saken viser at det var på sviktende grunnlag at den prestisjetunge Nürnberg-domstolen frikjente Rendulic for herjingene i nord.
Hva var jus og hva var politikk?
Konsekvensene har vært svært alvorlige. Frifinnelsen i den prestisjetunge Nürnbergdomstolen har i alle år kludret til forståelsen av hva som skjedde i Finnmark og NordTroms høsten 1944 og vinteren 1945.
Historien til befolkningen i nord, som aldri var i tvil om at de var blitt utsatt for en krigsforbrytelse, ble med dommen kjent ugyldig. Hva hadde vel de å stille opp mot den prestisjetunge krigsforbryterdomstolen?
Ansvaret for at det kunne skje hviler fullt og helt på riksadvokat Sven Arntzen og hans etterfølger Andreas Aulie.
Det er på tide å undersøke dypere hva som var jus og hva som var politikk da Riksadvokatens unnlatelser i praksis kom til å forvanske, forvri og fortegne denne katastrofen.
Det er på tide å ta historien tilbake og fortelle hva som egentlig skjedde i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944 og vinteren 1945.
Per Kristian Olsen har skrevet boken Jevnet med jorden om brenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944.