Okkupasjonen er over nå
Okkupert er fremdeles den mest lovende serien som aldri får det til.
Etter suksessen med Hodejegerne er det rart hvordan Jo Nesbøs dype spenningsunivers har slitt med overgangen til film. Tomas Alfredsons filmatisering av Snømannen ble umiddelbart sertifisert som slakteklar krimkalkun, mens Nesbøs originalidé til serien Okkupert har hatt en trangere fødsel enn den grønne regjeringen historien forteller om.
Nå har vi kommet til sesong 3, og Okkupert er fremdeles i kategorien spennende idé som forblir uforløst.
Starter med en eksplosjon. Russiske myndigheter har trukket seg ut av Norge etter år med okkupasjon, og miljøpolitiker Jesper Berg (Henrik Mestad) er tilbake som statsminister i en samlingsregjering. Forutsetningen for koalisjonen er blant annet at Berg åpner olje- og gassfeltene som ble stengt da russerne forlot Norge, men etter et knapt minutt tilbake i gassbransjen eksploderer anlegget på Melkøya og drøyt 60 oljearbeidere, journalister og næringslivstopper blir drept.
Jesper Berg kommer seg unna flammehavet, men blir besatt av ideen om å utvise alle russere som er i landet og få tilbake pengene norske profitører har tjent under okkupasjonen.
Russerhat og kaos på grensen. Det vil blant annet si at Berg og staten fryser bankkontoen med millionene Bente Norum tjente på å selge den russervennlige restauranten sin i Oslo. På luksushotellrommet hun deler med datteren i Moskva, må hun da klekke ut nye opportunistiske planer for å ha til kaviar på omeletten, samtidig som en av Bergs nærmeste i regjeringsapparatet flyr til London for å overtale sønnen til å stå frem som profitør.
Landssvikeroppgjøret er hardt og strekker sine armer over hele verden. Russerhatet på sosiale medier overgås kun av hatet mot dem som samarbeidet med dem, og samtidig koker det over mellom norske soldater og EUFOR-styrker på den russiske grensen.
Parodi på skandithriller-sjangeren. Som i de første sesongene, ligger alt til rette for at Okkupert skal bli den kuleste serien på norske strømmeplattformer. Twist-posen av kontrafaktiske godbiter som landssvikeroppgjør, grønn maktkamp og rufsete strømninger blant norske borgere, er innbydende. Men som tidligere, svikter serien i helt grunnleggende ting.
Rollefigurene går rundt og sier banaliteter som «vi må snakke med ham før de rekker å begrave sannheten om hva som egentlig skjedde», og flere ganger i løpet av de tre første episodene satt jeg med en følelse av å ha på audio description-funksjonen. Scener og dialoger overforklares, og dialogene ender opp som Åpen Post- parodier på skandithriller-sjangeren.
Etter at en norsk ungdomsgjeng har plaget en russisk tenåring på T-banen og stjålet telefonen hennes, tror du kanskje at scenen er ferdig, men nei da. Kamera sklir tilbake til banevognen der en prustende norsk dame freser «skitne russere, de kan dra til helvete» i tilfelle vi gikk glipp av budskapet. I tillegg er scenene fra de politiske miljøene så preget av power point-presentasjoner og slapt new-speak at alle maktpersonene blir byråkratsjablonger.
Overtydelig såpeserie. Det løsner litt da Jesper Bergs aksjon mot russere og profitører går så langt at han selv blir litt nervøs, men opplevelsen av å se på en kjapt sammenrasket Hotel Cæsar- versjon av et knallbra premiss slipper aldri helt taket.
Det som burde blitt en kontrafaktisk suksesshistorie, er i stedet en overtydelig og uengasjerende såpeserie. Okkupasjonen er nok over, ikke bare i serien.