Det påstås at forskningen støtter 1.5-gradersmålet. Det er misvisende.

Et budskap som stadig gjentas, er at klimaforskningen støtter opp under 1.5-gradersmålet. Nobelprisvinner William D. Nordhaus konkluderer imidlertid med at 3.5 grader er det optimale målet, og at utfallet med et 2.5-gradersmål er dårligere enn utfallet uten klimatiltak i det hele tatt.

Så langt har klimatiltakene globalt vært beskjedne. FNs klimapanels 1.5-gradersrapport viser at omfattende tiltak kreves for å nå 1.5-gradersmålet innen 2100. Forskningen viser også at det haster med å innføre tiltak om målet skal nås.

Bør svekke ambisjonene

Rapporten fokuserer imidlertid ikke på om det er hensiktsmessig å innfri 1.5-gradersmålet. Forskningen til Nordhaus, som fikk Nobelprisen i økonomi i 2018 for arbeidet med å integrere klimaeffekter i makromodeller, finner at ambisjonsnivået bør svekkes som følge av den beskjedne globale innsatsen så langt.

I hans hovedscenario vil en implementering av lønnsomme klimatiltak, dvs. tiltak der kostnaden av tiltaket ikke overstige gevinsten, innebære at temperaturstigningen begrenses til 3.5 grader i 2100. Forskningen hans viser også at en politikk som begrenser temperaturstigningen til 2.5 grader innen 2100, gir et utfall som er dårligere for kloden enn utfallet uten klimatiltak.

Forklaringen er at tiltakskostnaden forbundet med en rask omstilling blir vesentlig større enn gevinsten av å begrense temperaturstigningen. Det er derfor hensiktsmessig å svekke ambisjonsnivået til et 3.5-gradersmål i 2100. På enda lengre sikt er imidlertid et strengere temperaturmål hensiktsmessig.

Hovedscenarioet hans suppleres av analyser som påviser at usikkerheten om fremtiden er omfattende. Nordhaus påpeker også at det kan være hensiktsmessig med et mer ambisiøst temperaturmål hvis temperaturøkninger utløser selvforsterkende global oppvarming.

Sprikende konklusjoner

Andre anerkjente forskerteam har kommet frem til helt andre konklusjoner. Konklusjonene spriker kraftig, blant annet på grunn av uavklarte spørsmål om hvordan fremtiden bør vektlegges, om konsekvensene av fremtidig utslipp av drivhusgasser, om den økonomiske vekstraten, samt om effekten av politikktiltak.

Et eksempel er Stern-rapporten fra 2006, som hevder at det er svært lønnsomt å begrense den globale oppvarmingen. Et annet eksempel er artikkelen av Burke m.fl. i tidsskriftet Nature i 2018, som finner at gevinstene ved å gå fra et 2-gradersmål til et 1.5-gradersmål vil være betydelige.

Nordhaus’ resultater er imidlertid solid faglig forankret i økonomifaget. En påstand om at forskningen støtter 1.5-gradersmålet blir derfor misvisende. En forskningsbasert klimapolitikk krever at man også henviser til Nordhaus’ resultater.

Synspunktene er forfatterens, ikke nødvendigvis SSBs. Kilder: Nordhaus, William. 2018. Projections and Uncertainties about Climate Change in an Era of Minimal Climate Policies. American Economic Journal: Economic Policy, 10 (3): 333–60.