Anoreksidokumentar vekker etisk debatt
– Vi forsøker ikke å estetisere psykiatriens mest dødelige sykdom. Tvert imot, svarer regissør Margreth Olin.
Regissør Margreth Olin vil vise mennesket bak anoreksien. Kritikere frykter resultatet blir for «pent».
Vi håper at filmen skaper en dialog om hvordan man kan se det sårbare mennesket bak diagnosen
Regissør Margreth Olin
En kvinne i en mager barnekropp henger en enslig, rød kule på et spinkelt juletre. Det er jul hjemme på gården hos Lene Marie Fossen og moren. Men gården som hun drømte om å overta, ble aldri hennes. For 22. oktober i fjor døde Fossen, 33 år gammel, av komplikasjoner knyttet til anoreksi. Da hadde hun vært syk i 23 år.
I dokumentarfilmen Selvportrett følger tre regissører Fossens siste år, mens hun jobber med å slå seg opp som fotograf, med å overleve eller kanskje med å dø.
– Det er et sakte selvmord, sier Fossen i dokumentaren som har kinopremiere 17. januar.
Uttrykker angst med bilder
– Da jeg så bildene hennes, begynte jeg å gråte. Lene sa til meg: Jeg er ikke det folk ser meg som. Jeg er det jeg ser. Det ble omdreiningspunktet for filmen, sier Margreth Olin. Hun har regi på filmen sammen med Espen Wallin og Katja Høgset. Målet har vært å løfte frem mennesket og kunstneren Lene Marie Fossen.
– Midt i det helvetet hun levde i fant hun noe vakkert. I bildene hennes ser du hvordan hun uttrykker angstens mange masker og ansikter. Vi håper at filmen skal skape en dialog om hvordan man kan se det sårbare mennesket bak diagnosen, sier Olin.
– Har dere tenkt på faren for å estetisere og romantisere sykdommen gjennom filmen?
– Jeg opplever ikke at vi har romantisert sykdommen. Anoreksi er en for jævlig sykdom. Det ser man i Lene. Vi ser fortvilelsen hennes. Vi forteller at hun prøver å ta livet sitt og er ærlig på hvordan hun har det. Men filmen prøver ikke å trekke konklusjoner Lene selv ikke hadde. Bildene hennes uttrykker den store smerten hun levde med, sier Olin.
– Anoreksi kobles ofte til estetikk
En av dem som tidligere har drøftet problemene knyttet til estetisering av spiseforstyrrelser, er redaktør Hilde Sandvik i nettprosjektet Broen.xyz.
Hun presiserer at hun ikke har sett hele filmen, men har hørt Olin snakke om den og presentere utdrag for et år siden.
«Det jeg så den gangen gjorde at jeg ble bekymret. Jeg stilte flere spørsmål til filmskaperne om prosjektet og valgene som var gjort. Jeg har vært opptatt av tematikken veldig lenge og har også skrevet om det. Nå som filmen er der, håper jeg den
vil føre til debatt. Både rundt etikk, men også rundt fremstillinger og selvfremstillinger av sykdommen anoreksi», skriver Sandvik i en e-post.
Sandvik understreker at hun vil se filmen før hun mener sterkt, men skriver at mottagelsen foreløpig ikke har gitt svar på de spørsmålene hun stiller.
– Jeg har tidligere vært svært kritisk til at anoreksi i veldig mange sammenhenger kobles til estetikk. Først og fremst er det en svært alvorlig sykdom som er energikrevende og livstappende. Det trengs et solid behandlingstilbud i helsevesenet for at ikke flere liv skal gå tapt, sier Sandvik.
Hun tror sykdommen kan gjøre det vanskelig å gi negative tilbakemeldinger om fotografiene til Fossen.
– Kan man si at det ikke er godt? Hvis man sier det jeg sier nå, er man da hjerterå?
Professor frykter ufarliggjøring
Øyvind Rø er forskningsleder ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Ullevål universitetssykehus og professor ved Universitetet, og har sett Selvportrett. Han frykter ikke en direkte smitteeffekt fra filmen. Rø mener det er en større sjanse for smitteeffekt på grunn av nettsider og sosiale medier som fremstiller lykken ved å være tynn og veltrent og hvordan man kan komme dit.
– Dette er en utrolig sterk film. Man må forutsette at de etiske aspektene er tatt vel vare på av dem som har laget filmen. Men kommer alvoret godt nok frem, eller blir det litt for vakkert? Man kan kjenne på en usikkerhet om hvorvidt fremstillingen av en så dramatisk og alvorlig sykdom som anoreksi blir litt ufarliggjort, sier Rø.
Rø mener filmen kan være et viktig bidrag i en samtale om hvordan møte pasienter med alvorlig anoreksi, og han ser for seg å bruke filmen i faglige sammenhenger.
I en e-post svarer Olin på kritikken:
«Vi er takknemlige for at Rø og andre innen spesialisthelsetjenesten har prioritert å se filmen tidlig. Vi håper, som Lene selv, at vi ved å vise smerten hun uttrykker i egen kunst kan gi et bidrag til en mer åpen samtale rundt sykdommen».
Hun legger til: «Målet med denne åpenheten er at flere skal få hjelp. Selv om mange kommer seg ut av sykdommen, er det også altfor mange som dør av anoreksi. Andre lever i skjul med skam og skyld. Det er mange fordommer mot anoreksi, mange tenker at det er en selvpåført sykdom, og man ser ikke kompleksiteten bak diagnosen. Jeg tror vi er tjent med ulike historier om hvordan sykdommen erfares og at deres kropper og smerte må tåles. Vi forsøker ikke å estetisere psykiatriens mest dødelige sykdom. Tvert imot.»
Man kan kjenne på en usikkerhet om hvorvidt fremstillingen av en så dramatisk og alvorlig sykdom som anoreksi blir litt ufarliggjort
Øyvind Rø, forskningsleder ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser, Ullevål universitetssykehus
Nå som filmen er der, håper jeg den vil føre til debatt. Både rundt etikk, men også rundt fremstillinger og selvfremstillinger av sykdommen anoreksi.
Hilde Sandvik, redaktør i Broen.xyz
Det er høyst problematisk med én uimotsagt stemme fra et svært sykt menneske, som i praksis begår et veldig langsomt selvmord
Norges mest profilerte dokumentarfilmskaper, Margreth Olin, har sammen med to andre regissører laget en film om Lene Marie Fossen, som døde for knapt tre måneder siden.
Fossen døde 33 år gammel, etter å ha hatt sykdommen anoreksi i over 20 år. De siste årene hun levde, fikk hun oppmerksomhet og anerkjennelse som fotokunstner, med en utstilling på fotofestivalen Nordic Light i Kristiansund i 2017 som høydepunkt.
Fossen og filmens paradokser
I filmen sier Fossen at det er som fotokunstner hun vil være kjent, ikke som anorektiker. Paradokset er at hun som kunstner fikk mest oppmerksomhet for selvportrettene, der hun viste frem sin ekstremt avmagrede kropp. Det var dessverre disse bildene som tilsynelatende gjorde henne unik som fotokunstner. Hennes egen syke kropp ble tragisk nok en ressurs for henne som kunstner.
Dokumentarfilmen Selvportrett møter samme dilemma som Fossen gjorde som kunstner: På den ene siden vil filmen gjerne skape et snilt bilde av Fossen som en talentfull og hardtarbeidende kunstfotograf. På den annen side handler dokumentaren vel så mye om sykdommen hennes, uten at filmen går i dybden på hverken kunstnergjerningen eller sykdommen.
Det er også grunn til å lure på om filmskaperne gjør Fossen en bjørnetjeneste når de selger henne inn som en «fotograf i verdensklasse» i reklamen for filmen.
Påstanden er sterk og kommer fra fotograf Morten Krogvold. Realiteten er likevel at hun først i 2016 holdt sin første utstilling, er lite omtalt som fotograf i mediene og aldri adskilt fra sin «rolle» som anorektiker i offentligheten.
Ble tidlig syk
Fossen var verbalt slagkraftig. Hennes egen forklaring på at hun hadde anoreksi, var at hun ville stoppe tiden fordi hun var redd for å forlate barndommen. Hun sluttet å spise som tiåring for ikke å bli voksen og kom aldri i puberteten.
Regissørene har filmet henne over flere år, men i filmen er det ingen intervjuer med leger eller andre fagpersoner. Det er høyst problematisk med én uimotsagt stemme fra et svært sykt menneske, som i praksis begår et veldig langsomt selvmord gjennom utsultingen av seg selv.
En herjet kunstnersjel
Et drøyt år før Fossen døde, hadde hun også et selvmordsforsøk, noe som førte til at hun ble tvangsinnlagt i ett år. Metoden er beskrevet i filmen. Vi får også vite hva hun spiser for å holde vekten nede. Det er potensielt farlige detaljer, og ingen steder i filmen opplyses det hvor man kan ta kontakt hvis man har en spiseforstyrrelse eller tenker på å ta sitt eget liv.
Gitt Fossens svake fysikk og psykiske vansker på slutten av livet er det lett å tenke på debatten rundt TV3-dokumentaren
Ari Behn og halve kongeriket (2018). For hvordan skildrer man et menneske som er sårbart og langt nede? Hvordan påvirker filmteamets tilstedeværelse henne? Filmet de henne virkelig mens hun var tvangsinnlagt, slik man får inntrykk av i filmen? Og er dette riktig tidspunkt å gi ut filmen?
En av de sterkeste og mest gripende dokumentarene jeg har sett om en herjet kunstnersjel, er Burn the Place You Hide
(2016). Den handler om den norske musikeren St. Thomas (Thomas Hansen 19762007), som døde 31 år gammel etter mange års psykisk sykdom. Dokumentaren om ham, som kom ut ni år etter at han døde, viser hvor nyttig det var å intervjue mennesker som sto ham nær. Å kunne se ham med deres blikk, gir økt forståelse av hvem han var og hva han slet med.
Gjør inntrykk, men gjentar seg selv
Lene Marie Fossen vil utvilsomt gjøre sterkt inntrykk på alle som ser filmen. Men det er ikke nok til å gjøre dette til en god film.
Det er for mange gjentagelser. De samme bildene som Fossen har tatt, vises gang på gang. Det er også vanskelig å holde styr på tidslinjen i filmen. Selvportrett løftes imidlertid av at den delvis er filmet av en av Norges dyktigste filmfotografer, Øystein Mamen.
Berøringsangst
Fossen var en uvanlig modig fotokunstner og hadde fortjent en modigere film. Selv
portrett svikter fordi den i møte med det vonde og vanskelige får berøringsangst. I denne dokumentarfilmen er «virkeligheten» kraftig redigert til en polert versjon, der mye forblir usagt og nye innsikter uteblir.
Selvportrett selges inn som en film om «overlevelsens kraft». Det er ikke inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen om en talentfull kunstner som dør som 33-åring. Filmen kan like gjerne sies å vise frem hvor sterk destruktiv kraft som finnes i psykisk sykdom.