Andreas Slettholm: Hvor mange saker utenfor medienes søkelys er gjenstand for lignende feil?

Utlendingsbyråkratiet kan ikke holde på å ombestemme seg hele tiden.

For tredje gang på to måneder tar UDI offentlig selvkritikk i utvisnings- eller avslagssaker. Da tannlegen Mahsa Aghabararian (32) skulle kastes ut, hadde UDI lagt for lite vekt på hennes barns beste. UDI hevdet også at Dunya Bano Nekzads tre måneder gamle baby kunne bli igjen hos faren, mens hun måtte forlate landet.

Nå er det Alyssa Del Socorro (20) som kan juble.

Hun får likevel fortsette å være i landet hun har bodd i hele livet. Påstanden om at hun «har ingen særlig tilknytning til Norge», faller på sin egen urimelighet.

Det innser UDI. Nå.

Svært pussige vurderinger

Spørsmålet, eller spørsmålene, er hvorfor direktoratet ikke så dette tidligere. At omgjøringene skjer etter at Aftenposten tar kontakt, reiser spørsmål om hvor mange saker utenfor medienes søkelys som er gjenstand for lignende feil.

Med mange tusen vedtak i året kan man ikke forvente en helt feilfri forvaltning. Men gitt de svært dramatiske konsekvensene for de enkeltmenneskene det gjelder, er det likevel uakseptabelt.

For Del Socorro er det snakk om en omgjøring uten at det har kommet nye opplysninger i saken. Det er i seg selv lite tillitvekkende. Viktige beslutninger later til å avgjøres nærmest vilkårlig.

Selvsagt kan enkeltsaker være kompliserte og vanskelige. Det gjelder ikke minst når sakene avgjøres av skjønn, der for eksempel «barns beste» og «sterke menneskelige hensyn» skal vektes mot andre, mer restriktive paragrafer.

Men i alle tre sakene Aftenposten nå har skrevet om, fremstår vurderingene fra

UDI som svært pussige.

Den iranske tannlegen ble utvist blant annet fordi hun opprettet enkeltpersonforetak i stedet for å være lønnsmottager. Begrunnelsen for regelverket er forståelig, og bruddet på arbeidstillatelsen er klar. Men er utvisning en reaksjon som står i stil med lovbruddet?

Ja, mente UDI først. Og så nei.

På samme måte vedgår UDI nå at Del Socorro har sterk tilknytning til Norge. Noe annet er jo nesten umulig å påstå, ut fra fakta i saken.

For mye ansvar hos UDI?

Kompromisset i innvandringspolitikken kan grovt sett oppsummeres slik: Strenge regler som til tider slår urimelig ut, men med betydelig rom for skjønn. De restriktive har fått reglene, og de liberale har fått skjønnet, kan man nesten si.

I og for seg er det logisk. Skjønn som utvider muligheten til helhetlige vurderinger av situasjonen for enkeltmennesker, er mindre problematisk enn skjønn som innskrenker enkeltpersoners rettigheter.

På den annen side innebærer store rom for skjønn at politikerne abdiserer og overlater til byråkratene å avgjøre alt som er komplisert.

En slik innvandringspolitisk konstruksjon legger også svært mye ansvar på byråkratene, som blir dem som til slutt må veie alle disse motstridende hensynene mot hverandre.

Riktignok har vi både Utlendingsnemnda og rettsvesenet som rettsgarantier her til lands. Men når UDI i sak etter sak angrer egne beslutninger og formuleringer kort tid etterpå, lurer man jo på om direktoratet har fått for mye ansvar for de vanskelige beslutningene.