Misvisende å si at hyppigheten av selvmord øker

Å ta selvmord på alvor er å ta selvmordsstatistikken på alvor.

Selvmord er blitt behørig kommentert i norske medier i tiden etter Ari Behns tragiske bortgang. 10. januar kunne man i en nyhetssak i Aftenposten lese følgende: «Tall fra Folkehelseinstituttet viser at 674 mennesker tok sitt eget liv i Norge i 2018. Sammenlignet med tallet fra 1998, da 549 mennesker tok sitt eget liv, er dette en økning på ca. 22,8 prosent».

Tallene er korrekte og den prosentvise økningen likeså. Likevel kan faktaopplysningen virke misledende. Hvorfor? Jo, fordi man unnlater å nevne at i perioden mellom 1998 og 2018 økte også Norges befolkning med nesten én million mennesker.

Dersom vi tar hensyn til befolkningstall, er selvmordsraten i 1998 og i 2018 tilnærmet lik med rundt 12,9 selvmord pr. 100.000 innbyggere.

Blir alt bare verre?

Naturligvis kan man si at selvmord berører enda flere nå enn før, når 674 mennesker tok sitt eget liv i Norge i fjor sammenlignet med 549 mennesker i 1998. Men å omtale det som en økning blir likevel fort misvisende da dette lett kan leses som at hyppigheten av selvmord øker. Da risikerer man å bidra til en oppfatning om at alt bare blir verre, og i verste fall at ingenting nytter.

Mange ser også ut til å tro det nettopp er slik. I et opplysende intervju med psykiater Lars Mehlum på Dagsrevyen 2. januar oppgir han innledningsvis at mange feilaktig tror at Norge ligger på toppen i selvmordsstatistikken i verden, og at selvmordsraten bare har økt og økt.

Uheldig bruk av statistikk

Derfor er det uheldig når man i saker om selvmord bruker statistikk, men ikke omtaler hele bildet eller feilinformer. Et eksempel på det finner vi i Aftenposten 4. januar i kommentaren «Selvmord er ikke lenger en privatsak» av jurist og journalist Maryam Iqbal Tahir. Her skriver hun midtveis: «Det siste året har det vært en kraftig økning i selvmord på verdensbasis.» Hvor hun har dette fra er uvisst. I neste setning viser hun imidlertid til en pressemelding fra Verdens helseorganisasjon (WHO) i forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging i fjor, der de fokuserer på at for få land har utviklet en nasjonal plan for forebygging. Leser man WHOs vedlagte rapport til pressemeldingen, finner man derimot det motsatte av hva som hevdes: Mellom 2010 og 2016 falt den globale selvmordsraten med 9,8 prosent. Samtlige regioner har en nedgang i selvmordsraten i befolkningen, med unntak av Amerika der land som USA har hatt en økt selvmordsrate på 2010-tallet.

Å neglisjere det positive

Det kan kanskje virke provoserende å skulle problematisere selvmordsstatistikk på denne måten, som om jeg sier at selvmord ikke er et så stort problem likevel. I boken Opplysning nå tar psykologen Steven Pinker for seg slike reaksjoner, riktig nok i forhold til voldsstatistikken. Ett av hans poeng er at å neglisjere de positive utviklingstrekkene er kontraproduktivt, siden man tross alt ønsker å finne ut hva som kan redusere en uønsket adferd.

Tilsvarende burde det være mulig, og i alles interesse, både å omtale selvmord som de tragiske hendelsene de er, skjebner som i seg selv burde være mer enn nok til å vekke engasjement for saken, og behandle selvmordsstatistikken mest mulig sannferdig og heller ikke tildekke utviklingstrekkene som tross alt kan gi håp for fremtiden.

Mellom 2010 og 2016 falt den globale selvmordsraten med 9,8 prosent, ifølge WHO ”

Uviten

Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure skriver hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.