Politisk propaganda slår hardere på internett

Det kan føles som en evighet siden sosiale medier var et friskt pust som skulle fornye politikken og bringe den nærmere folk flest. I dag vet vi hvordan internett kan misbrukes politisk, og det gjelder ikke bare sosiale medier. Søkemotorer, for eksempel, kan manipuleres til å villede velgere. I det britiske parlamentsvalget i desember brukte det konservative partiet annonsering på Google for å rette søk etter Labours valgprogram til labourmanifesto.co.uk – en side de konservative selv hadde satt opp.

Det er ikke noe sjokk at så snart internett ble allemannseie, ble det til et politisk våpen. Hvert nye massemedium har ført til omveltninger i politisk kommunikasjon og politikken selv. Trykte bøker og aviser spredte opplysningstidens ideer i det 18. århundre og styrket nasjonsbyggingen i det 19. Film og radio var propagandamidler for både totalitære og demokratiske regimer i første halvdel av det 20. Og TV gjorde demokratisk politikk mer og mer personfokusert.

Med denne historien i mente gjør vi klokt i å lære av hvordan vi har håndtert nye medier tidligere – særlig når vi har håndtert dem godt.

Forbudet mot politisk TV-reklame

I Norge er det forbudt å sende politisk reklame på TV. Når vi samtidig har en flora av politisk formidling i alle former på internett, kan TV-forbudet synes håpløst foreldet. Men vi bør prøve å tenke motsatt og spørre om ikke en gammeldags regel har lærdom å gi dagens medievirkelighet.

Myndighetene har rettferdiggjort forbudet mot politisk TV-reklame på to grunnlag. Det første er at det sikrer likeverdige vilkår i politisk meningsytring. TV-reklame er dyrt og favoriserer i praksis de mest ressurssterke. Det andre er at TV-mediets «kraftfulle og gjennomtrengende innvirkning» kan forringe kvaliteten i den politiske debatten.

Det første kan vi ikke med vår beste vilje overføre til politisk formidling på internett. Det er skremmende billig å nå akkurat den målgruppen man vil med reklame og «mikromålrettet» innhold.

Det andre prinsippet er det derimot verdt å dvele ved. Jeg ble en gang spurt om det kunne finnes noe liberalt argument for å forby politisk fjernsynsreklame på grunnlag av påvirkningskraften. Liberaleren som spurte, hadde i tankene at man må vel la hvert enkeltmenneske selv vurdere det hun ser, hører, og leser – i politisk propaganda, så vel som i all annen formidling. Noe annet ville jo være overformynderi?

Setter kritisk sans ut av spill

I mange tilfeller ville det det. Men i politikken skal vi huske på at det liberale demokratiet ikke bare handler om at borgerne skal gis frihet fra staten. Det handler også om at vi skal sikre frihet for hverandre. Å være borger i et liberalt demokrati medfører rettigheter, men også ansvar, et ansvar for at den makten vi utøver sammen, brukes på en måte vi kan rettferdiggjøre overfor dem som måtte være uenige.

Når vi legger stemmeseddelen i valgurnen eller påvirker politikken på andre måter, skylder vi medborgerne våre å ha en god begrunnelse for valget vi gjør. De må tross alt innrette seg hvis vi er i flertall. Det krever at vi bruker vår kritiske sans når vi velger, og at vi etterstreber en felles forståelse av samfunnet vi lever i.

Og her ligger utfordringen med visuell propaganda: Den er spesielt godt egnet til å omgå kritisk tenkning. Og i praksis er det nettopp hensikten. Det ser vi der politisk TV-reklame er i bruk, som i USA: Den forsøker å sette velgernes kritiske sans ut av spill ved å appellere til frykt og andre sterke følelser. Den lykkes ofte nok med det til at enorme beløp brukes på slik reklame.

Å ha våre egne kritiske evner i god behold når vi gjør politiske valg, er det viktigste argumentet for TV-forbudet. Det samme hensynet finner vi for øvrig igjen i et annet forbud i kringkastingsloven: «Det skal ikke forekomme markedsføring som benytter metoder som påvirker underbevisstheten.» Heller ikke dét er illiberalt, snarere tvert imot – det sikrer at individets frie valg ikke undergraves av manipulering.

At reklamen kan skreddersys for hver mottager, betyr at politisk reklame på internett g jør større skade enn den ville g jort på TV ”

Mikromålretting og algoritmer

En politisk reklamevideo som sees i sosiale medier, på Youtube eller i en reklameboks på en vilkårlig nettside, er like egnet til å omgå kritisk tenkning som på TV. Faktisk mer egnet. På nettet kan politisk propagandas påvirkningskraft – det være seg video eller andre former – forsterkes gjennom mikromålretting og algoritmer. Disse kan finspisse både budskap og levering slik at mottagerne treffes der de er mest sårbare for påvirkning og den kritiske sansen lettest overrumples.

Nettopp det at reklamen kan skreddersys for hver mottager, betyr altså at politisk reklame på internett gjør større skade enn den ville gjort på TV. I tillegg til at manipuleringen er mer effektiv, gjør finspissingen at vi stadig sjeldnere kommer til å høre den samme samfunnsfortellingen og de samme argumentene. Det gjør det vanskeligere å ha en liberal dialog mellom ulike politiske synspunkter.

Likevel holder vi oss altså med et forbud mot politisk reklame på TV, uten å ha noe i nærheten av det på internett. Det er på tide å bli mer konsekvent. Ikke ved å slippe propagandaen til på TV, men gjennom mye tøffere begrensninger på hvordan vi og partiene våre bruker internett i politikken.

Norge har mer å tape

Noen vil innvende at politisk retorikk alltid har søkt å forføre – altså nettopp å undergrave vår kritiske sans. Slik har det vært i tusenvis av år, så hvorfor bekymre oss nå?

Fordi det underslår hvor usedvanlig heldige vi har vært med det politiske ordskiftet i dette landet. Tro det eller ei, men uansett hvor håpløse politikerne synes å være, er Norge velsignet med en mer fornuftsbasert politisk debatt enn svært mange andre land. Det skyldes godt opplyste og kunnskapsrike velgere – og forbudet mot politisk TV-reklame fortjener noe av æren for det – som fortsatt i stor grad slutter seg til en felles fortelling om samfunnet vårt. Vi har vært bemerkelsesverdig godt utrustet mot politisk forførelse her hjemme. Norge har derfor mer å tape på en tøylesløs internettpolitikk enn mange andre land.

«A republic, if you can keep it», skal Benjamin Franklin ha sagt da han ble spurt om hva slags styresett den nye amerikanske grunnloven hadde lagt til grunn. Et tilsvarende norsk svar kan være: Et liberalt demokrati, om vi klarer å ta vare på det – og ikke er blitt mer skjødesløse i å hegne om det enn vi en gang var.

Martin Sandbu (44) er økonomikommentator i Financial Times. Han er født og oppvokst i Norge og har bodd i Frankrike, USA og Storbritannia. Han forsket og underviste tidligere ved Harvard University, Columbia University og Wharton School/University of Pennsylvania i USA. Han bor nå i London.