75 år siden holocaust endte
Briller, proteser, etterlatt bagasje. Hauger av hår. I Auschwitz føles holocaust flombelyst. Andre steder er det bare mørke.
I leiren Belzec ble en halv million drept. Bare to overlevde og g kunne fortelle fra innsiden. n.
Snart samles ledere fra mange land til to markeringer av holocaustdagen, én i Yad Vashem i Israel og én i Auschwitz i Polen.
27. januar 1945 ble overlevende fanger i leiren Auschwitz-Birkenau satt fri av Den røde armé. Utover våren ble det sluttet fred i Europa. I årene etterpå ble dimensjonene på nazistenes forbrytelser kjent: Blant de mange millioner sivile som var drept, var fem til seks millioner jøder myrdet fordi de var jøder.
Hitlers mål var å utrydde hele den jødiske minoriteten i Europa. Han klarte det nesten.
Auschwitz
Auschwitz er selve symbolet på holocaust. Ikke så merkelig – dette er leiren der flest jøder ble myrdet, over én million.
Men kanskje er det ikke bare tallene på drepte som har gitt Auschwitz denne symbolfunksjonen, men antallet overlevende. Omtrent 200.000 mennesker var en periode fanger i Auschwitz, men kom seg unna – inkludert de 7000 som ble reddet den 27. januar. Mange av disse har fortalt om sine opplevelser og dermed gitt verden helt essensiell kunnskap om hva holocaust var.
En av de mest kjente er italienske Primo Levi og hans fortelling Hvis dette er et men
neske. Et annet eksempel er nederlandske
Endestasjon Auschwitz, først utgitt i 1946, så delvis glemt – i disse dager nyutgitt på en rekke språk, inkludert norsk. Der forteller legen Eddy de Wind om sin tid i leiren.
I fjor besøkte 2,3 millioner mennesker Auschwitz, ny besøksrekord. Jeg har selv gått i kø mellom brakkene i den gigantiske leiren. I museet over leiren Belzec, der over en halv million ble myrdet i løpet av et drøyt år, vandret jeg nesten alene langs veien gjennom massegraven.
Belzec
Sammenlignet med Auschwitz-Birkenau er Belzec liten i utstrekning. Hit ble ingen fraktet for å arbeide eller være fanger, alle skulle bare dø, umiddelbart. 37 SS-menn og et lokalt rekruttert vaktmannskap holdt for å myrde 500.000 i løpet av ni måneder.
Leiren stengte i september 1942, rett og slett fordi oppdraget var utført: det fantes ikke flere jøder i Generalguvernementet, området regjert av den beryktede Hans Frank. Massegravene ble deretter gravd opp, likene brent, benrestene knust. Plen ble anlagt, en bondegård ble bygget på stedet.
I dag er Belzec gjort om til et verdig og nesten uutholdelig minnesmerke. Museet har en liten samling av rester funnet ved arkeologiske utgravninger, noen gule stjerner av typen jødene måtte gå rundt med, et monter med nøkler som ikke smeltet da likene ble brent. Hele området er dekket av svart slagg, i den ene enden er tavler med de vanligste jødiske fornavnene, en slags erstatning for gravsteinene man ikke kan sette opp når man ikke vet hvem ofrene var.
Navnene på stedene der togene hentet folk, er skrevet i jern rundt hele minnesmerket, Zamosz, Lviv, Piaski, Gorclice, noen storbyer, andre landsbyer der knapt noen senere har bodd, sted etter sted, de rustne bokstavene gråter blod når det regner.
Ødela registrene
Mange av dem som ble myrdet her, er aldri identifisert.
At tyskerne nitid bokførte sine ugjerninger og lagde lister over ofrene, er delvis en myte. Tyske og vestlige jøder ble ofte registrert, men i Polen og andre deler av det østlige Europa ble gjerne hele landsbyer tatt i samme slengen, uten at krigsforbryterne brydde seg med hvem og hvor mange.
Dessuten ødela nazistene ofte også sine egne registre før de allierte nådde frem, blant annet her i Belzec.
Kanskje tenker du nå: hvorfor har jeg ikke hørt om Belzec?
Fordi det knapt finnes historier derfra. Bare syv personer klarte å unnslippe og overleve krigen.
Bare to av de syv vitnet etterpå, bare én av de to skrev ned sitt vitnemål, Rudolf Reder. Etterpå forlot han Europa og skiftet navn til Roman Robak.
Først nylig fikk historikerne i Belzec tilsendt bildet av en gravstein i Toronto: Robak døde i 1968. Det aller siste vitnet til grusomhetene i Belzec har vært død i over 50 år.
Tallenes tale
Hvis man besøker ulike museer, tidligere konsentrasjonsleirer og åsteder, blir det tydelig at det finnes mange retninger innen minnekultur: i Auschwitz er sterke virkemidler og visuell dokumentasjon fremtredende, andre steder er mer abstrakte (tenk på holocaustminnesmerket i Berlin). Belzec gjør inntrykk gjennom alt som mangler her, navn, gjenstander, vitner.
Vi tilskuere er ulike, selv treffes jeg sterkt av svart-hvitt-portretter fra folks normale liv før drapsorgien startet, av lister med navn – og av tall. Eller snarere mangelen på sikre tall. Til tross for alle forskere og historikere som har jobbet med saken i tiårene etter holocaust, var kaoset så stort og grusomhetene så omfattende at det har vært umulig å få oversikt.
En beregning fra det norske HL-senteret viser at 5,1 millioner jøder ble myrdet. Yad Vashem i Israel opererer med et høyere tall. De har også en database der hvert enkelt offer dokumenteres. Over én million av ofrene er ifølge dem fortsatt ikke identifisert. Når man ikke vet hvem som ble drept, kan man heller ikke vite hvor mange det var.
Auschwitz og de andre leirene utgjør dessuten bare en del av holocaust. Nesten halvparten av ofrene døde i de mange gettoene nazistene etablerte eller de ble skutt og kastet i massegraver.
Paneriai
Paneriai i Litauen, like innenfor bygrensen i dagens Vilnius, er et slikt åsted. Her ble 100.000 mennesker skutt, anslagsvis 70.000 av dem var jøder. Årsakene til at det skjedde akkurat her, demonstrerer hvordan nazistene tenkte: Sovjetunionen, som okkuperte området til nazistene kom sommeren 1941, hadde planlagt et oljeraffineri på stedet. De store gropene der tankene skulle ligge var allerede gravd ut. For tyskerne var dette dermed et fiks ferdig anlegg for å kunne både skyte folk og brenne likene etterpå. Praktisk nær jernbanestasjonen var det også.
I dag er Paneriai dekket av skog, fordypningene der titusener led en grusom død, ligger delvis gjemt mellom trærne. Hver grop har et skilt der det står hvor mange som ble drept akkurat her. Flere minnesmerker er satt opp, det ligger glatte steiner og blomster på dem. Det lille museet er stengt, her er bare bildene i hodet, skog og stillhet.
Kilder: Tall og fakta er i hovedsak fra HLsenteret og Yad Vashem.