Gripende om kjærlighet under diktaturet
Under diktatur kan kjærlighet bli et hemmelig og komplekst våpen.
Spanske filmskapere har omtrent samme forhold til sin borgerkrig som de finske: De ser ikke ut til noensinne å komme over den. Og takk og lov for det, så lenge filmene er av samme kvalitet som denne vinneren av Spanias «Oscar», Goyaprisen, og som nylig ble sluppet på Netflix.
Mens årets andre mye omtalte spanske film om borgerkrigen, While at War, er av den heroiske sorten, leder et knippe baskiske filmskapere denne fortellingen inn i et langt mer uoversiktlig og interessant terreng.
I 1969 innførte det Franco-ledede diktaturet amnesti for dem som fortsatt lå i skjul etter å ha kjempet på republikansk side under krigen som endte 30 år tidligere. Da kom de ut fra sine gjemmesteder, de som hadde søkt tilflukt innenfor husets vegger, og som i tilfellet med vår hovedperson: bak en falsk yttervegg.
Kjærlighet og paranoia
Filmen starter under et av vendepunktene i borgerkrigen, da Francos opprørsstyrker med støtte fra borgerskapet, kirken og hæren rykket inn i Andalucía for å drive ut de republikanske styrkene.
Hidigio (Antonio de la Torre) tilhører den tapende siden og må rømme. En bølge av henrettelser hjemsøker landsbyen der han bor med sin hustru Rosa (Belén Cuesta), og de finner en midlertidig løsning. Han installerer seg med en seng bak en falsk yttervegg mens de venter på at krigen skal snu.
Men Francos regime holder seg ved makten selv om diktatorens allierte taper annen verdenskrig. Rosa må forsøke å holde fasaden overfor resten av landsbyen, som lurer på hvor ektemannen hennes er blitt av. Det blir en ekstrem balansegang mellom kompleks, foranderlig kjærlighet og voksende paranoia etter hvert som diktaturet fester jerngrepet om det spanske samfunnet.
Komplekse følelser
Filmen åpner med fartsfylte, håndholdte fluktscener, men finner seg tidlig til rette mellom husets vegger som psykologisk
drama. Det betyr ikke at intensiteten forsvinner, snarere tvert imot.
Filmskaperne skaper her mer spenning pr. kvadratmeter en noen annen film akkurat nå. Det skyldes i hovedsak mesterlige tolkninger av de to skuespillerne i hovedrollene.
De har liten plass å manøvrere på, og Hidigio er en fåmælt mann som må fortolkes veldig fysisk. Vi må leve oss inn i deres innesperrede tilstand – adskilt, men likevel tett sammenvevd – og ut av denne spesielle klaustrofobien oppstår komplekse, motstridende følelser.
Den macho ektemannen reduseres til en aldrende kikker som på avstand må se andre leve sitt liv, mens Rosa, som er yngre og kan nyte solen, begynner å ønske seg barn.
Et bilde på Spania
Det som vokser frem i løpet av filmen, er et større bilde av en nasjon som holder på å kveles av sine egne undertrykkelsesmekanismer. Mens Hidigio nesten mister forstanden i sin isolasjon bak veggen, har Spania gått i frø som et isolert diktatur i et stadig mer demokratisk Europa.
Likevel går livet sin gang. Og det er etter hvert den selvpåførte redselen som blir Hidigios verste fiende, og som kun Rosa med sin kjærlighet makter å håndtere.
Dette er en film som gradvis slipper lyset inn, og som viser at usvikelig kjærlighet faktisk finnes. Man må først gjennomleve skjærsilden for å fatte hva den innebærer.