Mot korona må selv et oljeland melde pass

Koronaviruset er nå den sterkeste økonomiske kraften som finnes. Viruset vil forandre Norge.

Et nokså langt liv i journalistikken har overbevist meg om to ting:

○ Vi journalister overdriver ofte, vi drar i sannheten for å gjøre budskapet forståelig og slående.

○ Men når det virkelig smeller, tar vi ikke hardt nok i.

Nå er vi i den siste situasjonen.

Store deler av norsk økonomi har stanset opp. Den økonomiske aktiviteten her i privat sektor har falt med 15–20 prosent på en uke eller to, ifølge Finansdepartementet.

Vi kan snart ha 220.000 permitterte. Arbeidsledigheten (inkludert permitterte) vil antagelig komme opp i 10 prosent, en solid etterkrigsrekord.

Vi er truffet av en bombe

Vi trenger nå det jeg vil kalle historisk fantasi for å gripe situasjonen.

Norsk økonomi og produksjonsliv er rammet av et økonomisk sjokk som vi ikke engang opplevde under annen verdenskrig. Det måtte i så fall ha skjedd etter massive bombeangrep mot noen av Norges største byer – hvilket vi heldigvis unngikk.

Slik er dimensjonene. Ikke bare det: Massearbeidsledigheten er resultat av en villet politikk. Verden er snudd på hodet.

En konkursbølge vil følge med på kjøpet, selv om staten gjør mye for å dempe den økonomiske smerten.

Alt dette med en god begrunnelse. Vi stenger økonomien for å ta knekken på koronaviruset.

Kriser forandrer verden

Har vi noen gang opplevd noe lignende sjokk? Kanskje på 1930-tallet.

Da tok historien en ny kurs i Europa. I Norge la Arbeiderpartiet revolusjonen på hyllen og gikk i regjeringssamarbeid med Bondepartiet. Nye trygdeordninger ble innført på rekke og rad. LO og arbeidsgiverne røkte fredspipe.

Sverige gikk samme vei som Norge. Fra Tyskland og videre sørover i Europa vant de sterke menn, og demokratiet kollapset.

Jeg tror ikke forandringene blir like dramatiske denne gangen. Men det er i hvert fall sannsynlig at fremtiden vil by på mer stat og mindre marked, mindre globalisering og mer nasjonalstat, antagelig også mer nasjonalisme. Kortere forsyningslinjer og mer vekt på beredskap og selvforsyning – ikke bare når det gjelder medisinsk utstyr.

Kina kan bli helten. EU og USA kan bli taperne, politisk sett.

Nå er slusene åpnet

En ting skjønner vi i hvert fall: I året som kommer, vil norske politikere ha stor innflytelse over hvor mange og hvilke bedrifter som overlever. Men på hvilke vilkår?

Norwegian blir en prøveklut. Kanskje ender staten til slutt opp med å nasjonalisere selskapet?

I går oppsummerte Finansdepartementet forslagene for å hjelpe næringslivet og privatpersoner. 280 milliarder kroner er på ulike vis på vei mot norske bedrifter og næringsliv, det meste i form av lån, garantier og utsettelser med innbetaling av skatt.

I tillegg kommer 110 milliarder kroner i direkte bevilgninger og lavere skatteinngang, begge deler betalt av Oljefondet. Det er mer enn den samlede – rekordstore – økningen i oljepengebruken siden Erna Solberg ble statsminister i 2013.

Og det er lovet at det skal komme mer.

Ingen kan se inn i fremtiden

Et nytt Norge venter oss på den andre siden av krisen. Vi vet bare ikke hvor annerledes landet vårt vil bli.

Det avhenger mest av hvor raskt koronaviruset kommer under kontroll.

Her har Finansdepartementet lite å bidra med, annet enn en solid porsjon superoptimistiske «tekniske forutsetninger». Allerede om to måneder, altså rett etter 17. mai, begynner oppturen i økonomien. Og før skolene begynner i august, er økonomien tilbake til vanlig marsjfart.

Slik vil det ikke gå. Kanskje tvert om. En nokså vanlig vurdering blant internasjonale finanseksperter er at hvis nedstengningen i fleste land varer mer enn to til tre måneder, kan vi få en global finanskrise i tillegg. Intet mindre.

Den vil bli utløst av at store bedrifter ikke lenger greier å skaffe penger til å betale sine kreditorer. Og så blir de nektet lån.

Vi har allerede sett noen tegn til en begynnende panikk, blant annet i markedet for obligasjonslån i USA. Sentralbankene holder nattmøter både i USA og Europa.

Hvor lenge kan Norge i så fall fortsette den linjen som hele Stortinget har stilt seg bak?

Her er dilemmaet: Vi kan ikke utelukke at en politikk for å minimere smittespredningen kan maksimere de økonomiske skadevirkningene.

Det kan bli avgjørende hvor fort viruset kommer under kontroll. Hvis vi går inn i et nytt år – 2021 – med en økonomi som minner om en økonomisk slagmark, kan det representere en helsefare i seg selv.

Hva gjør vi da?