Når verden nesten kollapser
Bergsveinn Birgisson klarer ikke å slutte i tide i denne historiske katastroferomanen.
Kommentator og hovedanmelder
I1783 fikk vulkanen Laki et utbrudd som varte i åtte måneder. En svovelholdig dis spredte seg fra Island til store deler av Vest-Europa, 23.000 personer skal ha dødd av forgiftning bare i Storbritannia. På Island døde 50 prosent av husdyrene, og den påfølgende hungersnøden tok livet av 21 prosent av befolkningen.
Vulkanutbruddet står sentralt i islandsk historie, litteratur og mytologi. Nærmere 250 år senere er det vanskelig å skille disse nivåene fra hverandre. Ja, allerede i samtiden var det vanskelig å skille realitet fra rykter, og denne forvirringen er det Bergsveinn Birgisson dikter videre på i romanen Reisen til livsvannet.
Birgisson bor vekselvis i Bergen og Reykjavik og har skrevet flere bøker på norsk. Reisen til livsvannet måtte han naturligvis skrive på morsmålet. Fortellerstemmen kaller seg selv «historiens ånd» og fungerer som en slags representant for lokalbefolkningen på øya. Stemmen får aldri en egen kropp i fortellingen, snarere dreier det seg om et fortellerteknisk grep som gir Birgisson anledning til å kommentere naturkatastrofen på kryss og tvers av de ulike aktørene.
Kongens utsending. Hovedpersonen er Magnus Aurelius Egede, landmåler og kongens utsending fra København. Et tidlig kapittel er lagt til det kongelige rentekammer i København, der mektige menn med parykk planlegger å avfolke hele den katastroferammede øya.
Egede og hans følge skal ikke bare gjøre vitenskapelige notater om katastrofen, de skal forberede befolkningen på tvangsflytting til Norge og Danmark. På plass på øya skal de erfare at islendingene er mer egenrådige enn embetsmennene i København har fantasi til å forestille seg.
Frydefullt. Første halvdel av romanen er frydefull lesning. Birgisson skaper en dundrende kulturkollisjon mellom lokalbefolkningen og utsendingene. Han lager en salig blanding av ulike stilnivåer. Egne kapitler består av sirlige brev Egede skriver til sine overordnede, disse igjen blir supplert av «historiens ånd».
Egedes mentale utvikling vokser gradvis til hovedsporet i romanen. Vitenskapsmannen mister fotfestet i den barske naturen, forelsker seg i lokale kvinner, fotfølges av lidende skikkelser.
Motivet er velkjent i litteraturhistorien, Reisen til livsvannet minner ikke minst om Voss (1957) av den australske nobelprisvinneren Patrick White. Også White skildrer en rasjonell ekspedisjonsleder som går i oppløsning. Men der White holder avstand til både mytene om urbefolkningen og denne befolkningens egen mytologi, velger Birgisson å dikte videre på gamle forestillinger.
Romanen taper seg kraftig når «historiens ånd» viser seg å være solidarisk med spøkelseshistorier og overtro på magiske bekker. Reisen til livsvannet mister spenningen mellom kulturer og stilnivåer og ender opp som fabulerende, for ikke å si eksotisk, historieskriving.