Science fiction av ypperste merke
Devs er et besnærende mysterium om filosofi, geometri og fri vilje.
Alex Garland har gjort det igjen. Regissøren har nok en gang laget det som etter tre episoder, fremstår som filosoferende og mektig science fiction.
I den briljante Ex Machina (2014) lagde Garland sin egen vri på kunstig intelligens, og aldri har en invasjon fra verdensrommet sett mer visuelt fascinerende ut enn i Annihilation (2018). I miniserien Devs får han fraktalgeometri til å fremstå som sexy.
Noe skurrer. En gigantisk statue av en liten jente med overvåkende blikk ruver over grønne trær, hippe kaffebarer og designkontorer et sted i Silicon Valley. Techbedriften Amaya fremstår som en våt fantasi på hvordan et slikt selskap skal være. Men noe skurrer. Ser ikke den statuen litt truende ut, egentlig?
Alex Garland tar i bruk design – både interiør og eksteriør – for å formidle en stemning av uhygge. Han gjorde det samme i Ex Machina da han fikk Juvet landskapshotell i Valldal til å fremstå futuristisk og skremmende på en og samme tid.
Ved første øyekast var det de visuelle elementene som dro meg inn i Devs mystiske univers. For dypt inne i skogen, godt skjult fra omverdenen, ligger det topphemmelige Devs. Ingen vet helt hva som skjuler seg innenfor de grå murene.
Kaosteori og Mengers svamp. Heldigvis får vi som seere tidlig bli med inn i bygget. Det hele starter med et forsvinningsnummer. Sergei (Karl Glusman) forsker på algoritmer som kan forutsi fremtiden. Etter å ha presentert prosjektet for Amayas sjef, Forest (Nick Offerman), får han jobben.
Sergei tas med til bygget som er utformet som Mengers svamp, en av de mest kjente objektene i fraktalgeometrien. Det kommer fra forsøk på å måle størrelsen på objekter hvor tradisjonelle definisjoner basert på euklidisk geometri svikter.
Videre derfra går veien til kaosteori, men det skal jeg ikke engang late som om jeg forstår meg på. I forlengelsen av dette dukker temaer som determinisme versus fri vilje opp. Hvis man kan forutsi fremtiden ved hjelp av algoritmer, er det da en illusjon at menneskeheten er utstyrt med fri vilje? Det er et spennende tema.
Konspirasjoner på høyt nivå. Sergeis samboer Lily, spilt av den fantastiske Sonoya Mizuno, begynner å mistenke at det er noe som ikke stemmer. Hun starter sine egne undersøkelser, og det åpner dørene til konspirasjoner på høyt nivå og avansert tech-spionasje.
Navnet Sonoya Mizuno ringer kanskje ingen bjeller, men en av hennes første roller var i Garlands Ex Machina. Hun har også spilt i La La Land og i miniserien Maniac. Lily blir vårt moralske holdepunkt i serien som tidlig utfordrer grensene mellom fortid og fremtid, sannhet og løgner og mangel på privatliv i lang tid etter din død.
Et annet kjent ansikt for mange er Nick Offerman, som har underholdt mange i komiserien Parks & Recreation. I Devs får han vist frem helt andre sider av sitt dramatiske talent. På den ene siden virker Forest som en techgründer med røtter i hippietiden, på den andre siden aner du en galskap som er langt over grensen til fanatisme. Offerman balanserer de to sidene godt.
Et høydepunkt. Hvordan historien som Alex Garland spinner kommer til å ende opp, er ikke godt å si etter bare tre episoder. Kanskje er Devs i likhet med Mengers svamp en bit, på en bit, i en gåte, i et mysterium hvor fri vilje er en illusjon?
Sakte ruller mysteriet videre, kanskje for sakte for noen, men Garland har i alle fall greid å dra meg inn i sitt univers. Han får meg til å filosofere, til å tenke på alle muligheter og alt vi ikke skjønner og forstår. For meg er Devs blitt vårens høydepunkt på seriefronten, og jeg gleder meg til resten.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.