Lyden av en frisk R.E.M.-gitarist
Norsk-amerikansk supergruppe leverer fengende og tidløs gitarrock.
Anmelder og journalist
Jeg skal innrømme at denne anmeldelsen er skrevet med en solid dose nostalgi, for det er altså slik at noen av oss savner det amerikanske rockebandet R.E.M. Og vi savner det rullende drivet og lyden i gitaren til Peter Buck. Her er den tilbake. Som en fjerdedel i en norsk-amerikansk supergruppe som få har fått med seg, selv om bandet allerede har gitt ut en vinyl-EP og spilt noen konserter i Norge. The No Ones sjokkerer ingen med sitt debutalbum, men viser hvordan man lager tidløs, fengende gitarrock.
Notater fra en usedvanlig aften. Før jeg skriver mer om musikken her, må jeg få gå tilbake til søndag 18. juni 2017. En usedvanlig aften på den lille rockeklubben John Dee i Oslo for en R.E.M.-fan siden midten av 1980-tallet.
Kvartetten The No Ones er amerikanske Scott McCaughey og Peter Buck sammen med norske Arne Kjelsrud Mathisen og Frode Strømstad, begge kjent fra det ypperlige poprock-bandet I Was A King. Denne kvelden debuterte The No Ones på en norsk scene, og med seg som gjest hadde de blant annet bassist Mike Mills.
Ja, han fra R.E.M., og de spilte blant annet klassikeren «(Don’t Go Back To) Rockville» fra 1984. Der sto de altså på scenen, to-fjerdedeler av det originale R.E.M., pluss McCaughey som var med bandet både live og på plate fra 1994, og spilte som bare de kan foran et under halvfullt lokale.
Etterpå signerte Buck noen vinylplater mens Mills hang alene bakerst i lokalet med en øl. Han koste seg på tur, sa han, og tenkte fint lite på R.E.M. og kontrasten mellom tidligere stadionkonserter og John Dee. Ingen andre brydde seg om de to, virket det som. Jeg gikk hjem nærmest i sjokk.
Men det er vel akkurat der selvironien i bandnavnet The No Ones ligger. Peter Buck var lei av livet som rockestjerne i et R.E.M. som ble mer og mer pop. Han ønsket seg noe annet. Det får han i et The No Ones der gitarlyden rufses til langt utenfor for eksempel NRK P1s tillatte grenser.
Alt er ikke like bra på The Great Lost No Ones Album, men det beste her får meg til å undres hvorfor jeg driver med jazz og pop og metal og elektronika og sånt, og ikke lytter til gitardrevet poprock absolutt hele tiden.
Den friske åpningslåten «No One Falls Alone», for eksempel. Typisk for albumet der den plasserer seg et finfint sted mellom noe fra R.E.M.s rocka Document- periode og skotske Teenage Fanclubs pop-sensibilitet. Ikke så rart, kanskje, når vi vet at I Was A Kings siste og gode album Slow Century var produsert av nettopp Norman Blake fra Teenage Fanclub.
Alternativt forrykende «Straight Into the Bridge», som bygger på et Peter Buck-riff som hentet fra R.E.M.s ofte underkjente album Monster fra 1994. Ah, det er en fryd å høre slike ting.
Booket til Roskilde Festival. The Great Lost No Ones Album skulle egentlig ha kommet ut for lenge siden og er spilt inn sommeren 2017. Men alt rundt dette bandet stoppet opp da hovedvokalist og tekstforfatter Scott McCaughey fikk et kraftig hjerneslag på turné rett etter innspillingen.
Heldigvis kom han seg på beina igjen, og heldigvis bestemte man seg for å fortsette dette prosjektet. For dette er lyden av to nordmenn og to amerikanere som definitivt vet hva de driver med og som tydeligvis koser seg i hverandres selskap.
Skulle verden mot alle odds komme tilbake til normalen igjen i løpet av de neste månedene, blir det spennende å se denne gjengen live under sommerens Roskilde Festival.
The Great Lost No Ones Album slippes fredag 27. mars.