Kostnader av epidemisk art

Tiltakene mot koronapandemien vil få en sentral plass i historien – også den økonomiske. De tiltakene som nå settes i verk mot spredningen av koronaviruset, har knapt noen paralleller i fredstid. Hele byer og regioner stenges ned. Sosialt liv og økonomisk aktivitet stanser opp. Konsekvensene kjenner ingen – ut over at de vil bli svært store.

Den nylige vedtatte redningspakken i USA er for eksempel større enn den som kom etter finanskrisen, men allerede snakker mange om behovet for nye og kraftigere tiltak.

Tidligere epidemiers lokalisme

I det siste har mange trukket paralleller tilbake til spanskesyken, den svært smittsomme og langt mer dødelige pandemien som gikk over verden i flere faser i 1918– 1920. Det er beregnet at mellom 50 og 100 millioner mennesker mistet livet. India alene mistet flere mennesker til influensasykdommen enn det samlede antall drepte under første verdenskrig.

Det som er litt påfallende, er om man går til standardfremstillinger i økonomisk og politisk historie, er spanskesyken knapt nevnt.

Det påpekes tidvis at sykdommen krevde mange liv, og at den fordypet den økonomiske krisen som fulgte etter krigen. Pandemien brakte åpenbart store kostnader på lang sikt, ved at det var yngre årskull med liv og arbeid foran seg ble sterkest redusert. Men de statlige responsene var i beste fall svake og fragmentariske.

I flere land hadde man riktignok lokale tiltak, som man fortsatt i dag kan høste lærdommer av. Disse var i tråd med gamle, innarbeidede reaksjoner på epidemier: Gjennom århundrer hadde byer stengt sine porter for å holde smittede ute, syke i lokalsamfunn ble forsøkt isolert, og man skulle unngå trengsler der smitte raskt ble overført.

Særlig hadde USA et vidt spenn, fra byer som knapt reagerte på sykdom og massedød, til byer med strenge regler. San Francisco innførte et påbud om bruk av ansiktsmasker for å hindre smitte gjennom hosting og nysing. Tre menn som nektet å bruke disse, ble skutt av lovens håndhevere.

New York var også da tidlig rammet, og strenge tiltak ble innført av byens helsemyndigheter. Men ikke strengere enn at da den gjennominfiserte skipet Bergensfjord fra Den norske Amerikalinje anløp New York havn, ruslet passasjerer og mannskap fritt ut i byen.

Få land hadde noe som lignet generell nasjonal, statlig respons på krisen. Frankrike forsøkte med nasjonale tiltak, men disse ble ikke fulgt opp av lokale myndigheter, som mente de ville blitt tatt dårlig mot av folk flest. Tross lokale tiltak gikk sykdommen derfor sin gang gjennom tre distinkte bølger og ebbet ut etter drøyt to år. Derfra gikk den inn i befolknings- og sosialhistorien, men altså med svakere nedslag i økonomisk og politisk historie.

Den nye staten

Den store forskjellen i politisk og økonomisk forstand mellom den epidemisk mer alvorlige spanskesyken og den presumptivt økonomisk mer dramatiske koronapandemien, ligger naturligvis i de omfattende statlige tiltakene mot smitten. Disse har i sin tur gitt omfattende redningspakker for å redde økonomien fra virkningene av de første tiltakene.

Det er helt forklarlig at den moderne stat inntar en annen rolle enn dem vi hadde under spanskesyken. Historikeren Tony Judt forklarer i sin prisbelønte bok Postwar at det grunnleggende nye med etterkrigssamfunnet var den felles oppfatningen av at staten var til for å sikre individets velferd og livsvilkår – mens den underliggende forståelsen tidligere hadde vært at individet i vel så stor grad var til for staten og nasjonen.

En politiker innenfor den nye stats- og samfunnsformasjonen som ikke har gjort sitt for å beskytte befolkningen mot sykdom og død, lever farlig.

Samtidig er det knapt noen, frem til tiltakene kom, som så for seg tiltak med slike økonomiske virkninger mot en epidemi. Flere arbeider forankret i tunge institusjoner forsøkte å beregne økonomiske kostnader ved en fremtidig storepidemi etter linjer som i hovedsak fulgte spanskesykens virkninger: kortvarige forstyrrelser på grunn av sykdom og død, deretter små, langvarige effekter som skyldes bortfall i befolkningen.

I en modellberegning som ble laget i 2006 av to fremtredende økonomer i EUkommisjonen, ble de økonomiske konsekvensene av en alvorlig epidemi beskrevet som håndterlig i basisalternativet. De to

En politiker innenfor den nye stats- og samfunnsformasjonen som ikke har g jort sitt for å beskytte befolkningen mot sykdom og død, lever farlig ”

la til at man kunne tenke seg et alvorligere scenario, der friske folk ikke ville gå på jobb fordi de var redde for smitte, men presiserte at dette var ren spekulasjon. At myndighetene selv ville be friske folk holde seg hjemme en masse, var åpenbart utenfor selv det spekulative.

Minste motstands vei

Dagens situasjon er ikke bare ny, men også uforberedt. De store økonomiske pakkene som skal reparere for konsekvensene av de nye smitteverntiltakene, kommer uten noen beregninger av kostnader og konsekvenser.

Her hjemme har myndighetene lagt seg på en linje som både er relativt inngripende i forhold til faglige råd om smittevern og tiltagende sjenerøs i støttetiltak, med få faste prinsipper.

Det er ingen grunn til å bli overrasket over dette: En ikke spesielt sterk mindretallsregjering i et styrtrikt land manøvrer på begge områder med gode sikkerhetsmarginer mot det som kan vekke kritikk. Redningspakkene mottas i Stortinget i økende grad som budsjettoppgjør der handlingsregelen endelig er opphevet.

Jeg misunner ingen politiker som aksler ansvaret for dagens situasjon. Men det må være lov å drømme seg tilbake til situasjonen med flertallsregjeringer med kraft til å velge løsninger som tar større hensyn til langsiktige kostnader og konsekvenser.

Statsmakt i risikosamfunnet

Hos oss vil kostnadene bli dekket ved å selge en del aksjer i Oljefondet. Ute i verden er situasjonen annerledes.

For et par måneder siden skrev jeg om hvordan Europa knapt hadde noen virkemidler mot en kommende krise. Vel, nå er den der – og den blir møtt med stor offentlig innsats. Land som Italia og Spania vil i tillegg slå bunnen ut av sine skrinne statskasser ved at skatteinngang og turistinntekter forsvinner.

Hvordan disse og andre lands økonomi vil se ut etter krisen, tør noen knapt tenke på. Men allerede nå, i pandemiens tidlige fase, er det klart at tiltakene mot denne vil få en sentral plass også i den økonomiske historien – i motsetning til den presumptivt langt mer dødelige spanskesyken.

Vi har kommet lenger siden den gang, i smittetenkning, statsmakt og statlig ansvar. Men fremgangen bærer også med seg en ny form for økonomisk og politisk sårbarhet i møte med epidemier som tidligere ble sett som uavvendelige og uunngåelige.