Hva med dem som er i både eksil og karantene?

Den siste tiden har vi alle fått hverdagen snudd på hodet. Jobb, skole, fotballtrening, alt er satt på vent. Vi må vaske hendene og holde avstand. Vi må leve med uvisshet og usikkerhet og håpe at innsatsen vi gjør nå, vil hjelpe oss på lang sikt. Vårt trygge sted, enten det er hytta i nabokommunen eller stuen til bestemor, er ikke lenger tilgjengelig. Men hva med dem som allerede har mistet sitt trygge sted? Hva med dem som er i både eksil og karantene?

Fengsling og okkupasjon

At sosial isolasjon har negativ effekt på vår mentale helse, er godt kjent. Fagfolk innen psykisk helsevern er bekymret over prisen befolkningen betaler for de svært inngripende tiltakene. I et intervju i Dagbladet sier psykologspesialist Heidi Djup: «At friheten blir innskrenket, er ganske krevende. Men det hjelper at vi har fått gode forklaringer på hvorfor dette er viktig. Å være i en felles dugnad, gir en mental beskyttelse.»

Nå trenger vi alle denne mentale beskyttelsen, og det er grunn til å tro at flyktninger kan trenge den ekstra mye. Flyktninger har til felles at de har opplevd krig eller forfølgelse, og de har måttet forlate hjemmet sitt. Karantene kan gi assosiasjoner til fengsling og okkupasjon. Lange dager uten skole, arbeid og fritidsaktiviteter gir tid til grubling. Det som skjedde da, dukker opp igjen, blir en del av her og nå. Mange har nylig forlatt en tilværelse av uvisshet og utrygghet på asylmottak og har ikke rukket å skape en trygg tilværelse i et nytt land.

Lite tilgjengelig informasjon

Informasjonen som gir nordmenn opplevelse av kontroll og trygghet, er i liten grad tilgjengelig for flyktninger. Hva er siste nytt fra Erna? Hvor mange intensivsengeplasser er i bruk, og hvor stor er kapasiteten? Hva har krisen å si for den norske økonomien, og hva slags fullmakter gir egentlig den nye kriseloven?

Slik informasjon er ferskvare, og det kreves både språkferdigheter, samfunnskunnskap og tilknytning til landet for å nyttiggjøre seg den.

Den som ikke vet, føler seg maktesløs og utrygg. Grunnleggende informasjon om viruset kan gjøres tilgjengelig, både gjennom dugnadsarbeid og målrettet arbeid fra helsemyndigheter og kommuner. Det trengs aktuell informasjon som er tilpasset en norsk kontekst. Når det ikke er tilgjengelig, henvender mange seg til det trygge og kjente: kilder fra hjemlandet på morsmålet.

Sprer feilinformasjon

Irene Kinunda skriver i Bergens Tidende om en video som deles i norsk-afrikanske miljøer: «Damen på videoen hadde en slags profeti. Hun sa at kirkene i

Europa er stengt. De kommer til å stenge kirkene i Afrika. De kommer også til å stenge butikker. For å handle så må man vise et stempel med det djevelske tallet 666.»

Ensidige fremstillinger med religiøse overtoner kan føre til overdrevet frykt. «Offentlige» kanaler, styrt av diktaturer og regimer, kan spre feilinformasjon for å styrke egen agenda eller dekke over en manglende evne til å håndtere situasjonen.

Kan føre oss sammen

Tragedier har stort potensial. De kan føre oss sammen, men de kan også skyve oss vekk fra hverandre. Krisen kan innebære en unik mulighet til å knytte bånd både til Norge og til befolkningen. For én gangs skyld kjemper vi alle mot en felles fiende. Koronaviruset rammer hensynsløst, uavhengig av nasjonalitet, tro eller hudfarge.

Om ett, ti eller hundre år skal historien om korona fortelles. Vi har sjansen til å la det bli en historie om samhold og inkludering. Men det kan også bli en historie om utenforskap, økte forskjeller og maktesløshet. Innsatsen vi gjør nå, kommer til å ha store ringvirkninger i årene som kommer.