Et diktatur speiler seg selv
Kina opptrer mer og mer pågående i internasjonal politikk. Overfor Taiwan, overfor Hongkong og nå overfor en svensk statsborger som ble dømt til ti års fengsel av en domstol i den kinesiske byen Ningbo. Han hadde en bokhandel med bøker regimet ikke tålte.
I denne situasjonen, med økende represjon fra en verdensmakt, er det viktig å minne om den mørke historien.
Det kinesiske kommunistparti er ansvarlig for den verste menneskeskapte katastrofen i det 20. århundre: Partileder Maos Zedongs parole «Det store spranget» fra 1958 til 1962.
Den historien er ikke fortalt i Beijing. Kinas kommunistparti feiret 70-årsdagen for Folkerepublikken Kinas grunnleggelse i høst. Det skjedde på sedvanlig vis i totalitære regimer, med gigantiske oppmarsjer og glinsende propagandaplakater med automatiserte smil.
Bare det beslektede despotiet i nabolandet Nord-Korea kan gjøre slike masseopptrinn mer fullkomment.
Men historien ble skrevet med viskelær. Ingen steder så vi forsøk på selvransakelse for de fra 45 til 70 millioner ofre som Mao Zedongs forsøk på å hurtigindustrialisere Kina førte til for en generasjon siden.
Hovedansvarlig for sultkatastrofene
Vi vet nå en god del om denne tragedien.
Gjennom nitide studier, basert på omfattende kildesøk fra sentrale og regionale kinesiske arkiver, har den nederlandskbritiske historikeren Frank Dikötter ført oss inn i dette tyrannregimets kjerne.
I Mao’s Great Famine. The History of
China’s Most Devastating Catastrophe 1958– 62 (2010) og The Tragedy of Liberation (2013) viser Dikötter at Mao Zedong er den hovedansvarlige for sultkatastrofene.
Tanken var å gi den kinesiske økonomien et elektrosjokk og ta igjen Storbritannia på en generasjon eller kortere.
Vanligvis har denne perioden vært betraktet som et resultat av feilslåtte gigantplaner i kombinasjon med dårlig vær. Dikötter river grunnen ut under denne tolkningen. Han setter katastrofene i direkte forbindelse med regimet og Maos egen maktlyst.
Formannen brukte «Det store spranget» til å befeste sin egen overhøyhet i partiet og sjalte ut konkurrenter. Politikeren Deng Xiao Peng var begeistret med hele veien.
Kultur av løgn
Millioner av kinesere ble presset sammen i folkekommuner som skulle foregripe kommunismen. Der ble stålproduksjon det viktigste. Bestikk, kjeler og landbruksredskaper ble kastet inn i millioner av bakgårds-masovner. Resultatet ble ubrukbart jernskrap og mangel på kjeler til å lage mat i. Dikötter viser hvordan «Det store spranget» bidro til å forurense enorme områder, og hvordan elendig planlagte irrigasjonsog damanlegglegg fordrev millioner og førte til oversvømmelser og tørke.
Anleggene var ofte av så dårlig kvalitet at de ble liggende som ruiner. I en nifs foregripelse av folkemorddømte Pol Pot kalte landsbyboerne i Qingshui, Gansu, disse anleggene for «dødsmarker». 40 prosent av nasjonens hus ble ødelagt.
Mao brukte Stalins metoder fra sultkatastrofen i Ukraina på trettitallet, med økende krav til innlevering av korn til staten. Det førte til lokalt maktmisbruk og systematisk løgnrapportering. Og ikke i så få tilfeller av moralsk forfall for å overleve – kannibalisme.
I denne situasjonen, med økende represjon fra en verdensmakt, er det viktig å minne om den mørke historien ”
Kaldblodig terrorregime
Politisk kontroll fra partikadrene, hensynsløs bruk av terror og vilkårlig fengsling, med tap av utkomme og helse, ble kombinert med drap: mellom 6 og 8 prosent av ofrene ble drept gjennom summariske henrettelser, tortur og politisk bruk av sult.
Mao fikk tidlig rapporter om tilstanden i provinsene, men insisterte på sin linje. Kina hadde nok mennesker. Mao sa det kynisk: «Der det ikke er nok mat, vil folk sulte til døde. Det er bedre å la halvparten av folket dø, slik at den andre halvparten kan fylle magene».
Nettopp fordi Kina ikke hadde noen form for politisk og sosial pluralisme, ingen motmakt, ingen institusjonelle ordninger for maktskifter, ikke frie medier, kunne Mao fortsette sitt dødbringende prosjekt uanfektet, gjennom å spille på frykt på stalinistisk vis.
Patetisk diktaturslikking i Norge
Dikötters studier kaster et lite flatterende lys over den norske Mao-beundringen fra Berge Furre til Johan Galtung – og ikke minst over ml-ernes patetiske diktaturslikking.
Politisk romantikk født av uvitenhet – med lærdommer til oss i dag. Dikötter selv setter tallet på ofre til 45 millioner, men åpner for at det er for lavt. Jeg har sett tall opp til 70 millioner, hvis man tar med ufødte liv.
Ettervirkningene av «Det store spranget» fortsatte i årene etter, med tap av nye fem millioner mennesker inntil Kulturrevolusjonen videreførte rystelsene i 1966 (en million nye ofre).
«Det store spranget» hører sammen med de andre av det 20. århundrets menneskeskapte katastrofer. Ungtyrkernes folkemord på armenerne i 1915-21, nazistenes «Endlösung», Pol Pots «auto-genocid» fra 1975–78 og Rwandas masseslakt i 1994.
Historisk kontiunitet
Det er dette partiet som styrer dagens Kina.
Det er det samme partiet som lenge har drevet kulturelt folkemord i Tibet og som kommer til å underkue Hongkong. Det er det samme partiet som setter en million uigurer i Gulag-lignende arbeidsleirer og kjøper seg taushet for kritikk utenfra gjennom gigantiske utenlandsinvesteringer.
Det er det samme partiet som lar milde dissidenter som Liu Xiaobo, råtne i fengsel. Det er det samme partiet som får den norske regjeringen til å falle på kne og som norske lakseselgere frydes ved.
I det siste har vi sett tendenser til økt kritikk av Kinas undergraving av menneskerettighetsidealene. Det er overmodent.
En av de få som skjønner hvilket regime vi står overfor, er bibliotekaren på Meråker som nylig nektet å fjerne en bok om sekten Falun Gong fra hyllene. En kinesisk delegasjon hadde sett den formastelige boken og forlangte den fjernet. En åpenbar kandidat for Fritt Ords Honnør.