Klimaeliten forstår ikke vindkraftmotstanden

Etter en kort pust i bakken vil regjeringen igjen åpne opp for mer vindkraft på land. Energiminister Tina Bru (H) og regjeringen bør i stedet spørre seg: Hvordan skal vi forstå den sterke, lokale motstanden mot vindkraft? Og trenger vi egentlig mer vindkraft i Norge?

Vindkraftdebatten i Norge handler på mange måter om balansering av klimaog naturvernhensyn. Men debatten kan også forstås som en kraftig kulturkollisjon. En kollisjon mellom by og land, mellom klimaeliten i de store byene og lokale vindkraftmotstandere ute «på bygda». Klimaeliten består av en uformell allianse av «progressive» klimapolitikere, klimaorganisasjoner, interessesammenslutninger og vindkraftutbyggere, som alle argumenterer for økt vindkraftutbygging i Norge. Klimaeliten i de store byene misforstår – bevisst eller ubevisst – de lokale vindkraftmotstanderne og tillegger dem motiver de ikke har.

Trenger vi egentlig mer vindkraft i Norge? ”

Ikke i min bakgård?

Klimaeliten reduserer ofte lokal vindkraftmotst and til en «not-in-mybackyard»-problematikk. Altså en forestilling om at folk gjerne vil ha mer vindkraft, bare ikke akkurat i deres kommune.

Dette blir for enkelt. Mange lokale motstandsgrupper er opptatt av nasjonale naturverdier, truede arter og muligheten til å drive friluftsliv over hele landet. For mange er dette viktige verdispørsmål som ikke kan reduseres til en motvilje mot å se eller høre (!) vindturbiner i sitt nærområde. På samme måte kan jeg selv være kritisk til vindkraftutbygging på den lille øya Haram i Møre og Romsdal, selv om jeg sannsynligvis aldri kommer til å reise til Haram selv.

Som bompengeopprøret?

Klimaeliten sammenligner «vindkraftopprøret» med «bompengeopprøret». Motstanden mot klimatiltak øker gjerne når tiltakene virkelig begynner å smerte, altså når de får synlige eller følbare konsekvenser. Men også denne sammenligningen halter og bunner i manglende forståelse.

Vindkraftmotstanden handler nemlig ikke om motstand mot klimatiltak. Den handler om engasjement for naturverdier, truende arter, uberørt natur, friluftsliv og folkehelse.

Mange såkalte vindkraftmotstandere er også bekymret for klimakrisen. Dette gjenspeiles ikke minst av hvordan vindkraft er blitt en vanskelig sak for miljø

Mange lokale motstandsgrupper er opptatt av nasjonale naturverdier, truede arter og muligheten til å drive friluftsliv over hele landet, skriver innleggsforfatteren.

partier som Miljøpartiet De Grønne og SV. Når lokale vindkraftmotstandere blir stemplet som klimaskeptikere eller motstandere av en offensiv klimapolitikk, tillegges de meninger de ikke har.

Trenger vi kraften?

Den lokale vindkraftmotstanden handler nok også om at det kan være vanskelig å se behovet for mer kraft i Norge. Kraftoverskuddet er voksende, og de fleste år eksporterer vi mer kraft enn vi bruker.

Vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund uttalte til Morgenbladet at skepsisen mot norsk krafteksport «er som å innvende mot laksen og torsken: Trenger vi all den laksen, trenger vi den torsken? Det finnes et marked her, og en verden». Ja, det finnes utvilsomt et marked for norsk krafteksport, men denne typen argumenter er neppe egnet til å overbevise lokale motstandere om at det er riktig å bygge 200 meter høye vindturbiner i deres nærområder.

Det hadde nok vært lettere å få aksept for utbyggingen dersom vi trengte kraften til energiomstilling her hjemme, sånn som i Tyskland og Danmark. Når overskuddskraften eksporteres, blir det vanskeligere for folk å se koblingen til klimaomstillingen. Klimaeliten i Oslo fnyser av denne typen argumenter og hevder at vindkraftmotstandere ikke forstår at mer fornybar kraft til Europa bidrar til det grønne skiftet. Men selv klimaeliten må innrømme at sammenhengene er kompliserte og effektene vanskelige å regne på, blant annet på grunn av EUs klimakvotesystem.

Full fres fremover

Så hvor mye vindkraft skal vi bygge ut i Norge? Nyttårsaften 2000 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) at «tiden for de store vannkraftutbygginger i Norge er over». Det samme budskapet ble gjentatt både i Bondevik-regjeringens Sem-erklæring og av ulike politikere i årene som fulgte.

Når det kommer til vindkraft, er det imidlertid lite som tyder på et taktskifte. Norges vassdrags- og energidirektorat anslår at det vil bli produsert mellom 14 og 16 TWh – eller rundt ti prosent av norsk kraftproduksjon – fra mer enn 70 vindkraftanlegg innen slutten av 2021. For få år siden hadde ingen sett for seg en så kraftig økning i norsk vindkraft. Og selv om rapporten Nasjonal ramme for vindkraft på land ble skrotet etter kraftige protester, har regjeringen i realiteten bare tatt en fot i bakken. Konsesjonsprosessen skal endres og bedres, men ingenting tyder på at det blir stopp i store vindkraftprosjekter med store naturinngrep.

Og spør du en fra klimaeliten om hvor mye vindkraft vi skal bygge i Norge, ser han overbærende på deg og svarer at vi bygger ut så mye som markedet vil ha. For vindkraft er jo bare en eksportvare, som laks og torsk.