Jeg har ikke noe som er viktigere
Langrennsstjernen tar vakter på sykehuset
Livet tok en ny vending for langrennsløper og medisinstudent Astrid Uhrenholdt Jacobsen (33) da verden ble rammet av pandemien. Nå jobber hun på Bærum sykehus.
Hun er ikke alene om det. Legestudenten skulle i påsken ha gått lange skiturer med samboer Emil ut fra hytta på Skeikampen. Hunden Dovre, den faste turkameraten, skulle vært med til familiens fristed.
Som så mange andre mennesker får 33-åringen en annerledes høytid.
– Jeg skulle hatt fri, men tilbød å ta noen vakter på sykehuset. Jeg har ikke noe som er viktigere, sier Astrid Uhrenholdt Jacobsen.
En av Norges mest profilerte langrennsløpere de siste 15 årene haster inn mot Bærum sykehus. På veien møtes hun av telt der det står med stor skrift: Coronatest-telt.
Hun registrerer at noen har hengt opp hjerter i et av trærne utenfor.
Det forteller historien om at ingenting er som før.
På sykehuset har hun en seks uker lang praksisperiode for å få enda mer erfaring med pasienter, behandling og rutiner. Det har vært andre sykehus tidligere i utdanningsløpet, men ikke i nærheten av det hun opplever nå.
Bidrar på lungeposten
I garderoben byttes tøyet raskt, den hvite legefrakken skal på. Drøyt et år før medisinstudenten er utdannet lege, er det fortsatt mye som skal erfares.
Først gjelder det å få oversikt over pasientene. Er det ankommet flere siden i går? Hvor dårlige er de?
De pasientene hun skal ta seg av, har lungeinfeksjoner. Covid-19-testen har vært negativ.
Denne lungeposten er flyttet til en annen avdeling for å gi mer plass til de som er smittet av korona. Det er færre pasienter på hvert rom, personell er omdisponert, noen ansatte er i karantene. Andre har vært det og er tilbake i jobb.
Et forsiktig spørsmål om det ikke er noe kjent med hun som kommer inn på rommet, blir besvart med et smil. Jacobsen forstår at de lurer på det.
Smittevern som ryggmargsrefleks
Er det noe toppidrettsutøvere har i sitt DNA, er det å være nøye med håndvask, unngå å komme for tett på fremmede mennesker og vite hva som kan føre til smitte.
– Det vi i miljøet her diskuterer nå, er om det er blitt såpass sykehusvegring at det er folk som sitter hjemme og blir mer syke enn det som er tilrådelig. Alt handler om korona, og noen vil kanskje ikke være til belastning i denne tiden. Andre frykter muligens at de skal bli smittet, sier hun.
Jacobsen er redd for at mennesker som har symptomer, tillegger dem mindre verdi og dermed ikke melder fra.
– Min oppfatning, og det har jeg lært på Bærum sykehus, er at alle i helsevesenet er skikkelig innstilt på å ta vare på folk, enten de har korona eller ikke. Jeg er imponert over alle dem som jobber på sykehuset, de som vasker tøy og gulv, rer senger, triller senger, lager mat. Det er så mange funksjoner, og folk er løsningsorienterte. Det er helt avgjørende for at vi skal kunne håndtere den krisen vi er oppe i.
Karrierestopp eller VM?
Livet ble brått annerledes for henne og de andre på skilandslaget i mars. Riktignok ble sesongen kuttet før tiden, men det er en liten ting i det store bildet.
Langrennsløperne skulle jo uansett gått inn i en periode med mye fri.
Normalt pleier utøverne å samles igjen 1. mai. Nå vil det være VM i Seefeld i 2021 som er det store målet.
Landslagets eldste har ikke tatt seg tid til å tenke over hva det blir til for hennes del. Det føles underordnet. Hun får ta den tiden som trengs til å kjenne etter om motivasjonen fortsatt er der om en måned eller to, om hun skal satse for fullt enda en sesong. Eller om strek skal settes.
Ifølge hennes personlige trener Dag Kaas er eleven flink til akkurat det, å reflektere.
Det blir i alle fall ikke mye trening nå
”
Astrid Uhrenholdt Jacobsen om den nye hverdagen
Heming-løperen liker å diskutere med ham og andre og er ikke redd for å si hva hun mener. Kaas omtaler henne som en fin blanding av tenkende rasjonell og følelsesmenneske.
Utøveren fra Oslo har alltid likt spenstige debatter. Hun trives med å bli utfordret og å utfordre. Og selv om hun har travle dager på jobb, tar hun seg tid til mange oppgaver på fritiden. Det er sånn hun er bygget.
Nok av gjøremål
Jacobsen er leder av utøverkomiteen i Olympiatoppen og sitter i tillegg i styret i Norges idrettsforbund. Da særforbundene stoppet sin idrettsaktivitet og myndighetene stengte baner og haller, ble det mange møter på telefon ved siden av videosamtaler. Mye skulle avklares og bestemmes.
Det var i denne tiden at hun ble enda mer klar over at det ikke nytter å ta toppidrettsutøvere, breddeaktivitet og de som mosjonerer, i samme gruppe.
– Jeg bruker dagene på en sårbar gruppe på sykehuset. Og uten at de skal settes opp mot friske eliteutøvere, så er mange toppidrettsutøvere sårbare. Flere vet omtrent ikke hva de skal gjøre nå.
Det er ingen tvil om at mange kjenner på det, på hva de skal leve av fremover.
Jacobsen kan ikke fri seg for at det er viktig å tale denne gruppens sak nå når hun ser at mange er hardt rammet. Hun tenker ikke på de aller beste langrennsløperne som tjener bra. De er tross alt i mindretall.
– Flertallet tjener lite, de er avhengige av støtte fra foreldrene og noen sponsorer.
Til tross for at de driver idretten på heltid, sier få at de har det som yrke. Fordi de ikke er ansatt eller selvstendig næringsdrivende, er permisjon utelukket. Flere har det tungt, sier hun.
Inntektene som skulle komme fra gode resultater og bonuser, er borte.
– Om det ikke var krevende å få sponsorer tidligere, blir det krevende nå. Det er ekstremt uforutsigbart når livsgrunnlaget er revet bort.
Er ikke «bare» en hobby
Utøverkomiteens leder mener det ble tydelig nå at toppidrettsutøvere heller ikke har sosiale rettigheter, siden de fleste ikke har en arbeidsgiver. De beste fotballspillerne har det, og noen av de største håndballstjernene også.
– De har valgt en jobb som er ekstrem på mange måter, og det
er jo frivillig. Men det eliteutøverne driver med, kan ikke sidestilles med en hobby. Så når utøvere som forberedte seg til konkurranser de vet vil komme, og tidligere ble utestengt fra Toppidrettssenteret, betød det i praksis yrkesforbud uten tilgang til noen rettigheter.
De profilerte utøverne betyr mye for barn og unge som forbilder. De samler nasjonen når det er store mesterskap. De gleder lokalt når det er kamper, konkurranser og stevner. De er også underholdningsartister.
– Men de har ikke noe sikkerhetsnett. Hvem skal plukke dem opp, spør hun.
Jacobsen vil gjerne være pådriver for å hjelpe dem som trenger det. Kartleggingen er i gang, og hun er i dialog med toppidrettssjef Tore Øvrebø og idrettspresident Berit Kjøll
Må være rolig under press
Astrid Uhrenholdt Jacobsen er glad for at hun er en type som ikke blir stresset. Det er fint i toppidretten og ikke minst når hun blir ferdig utdannet lege.
Kanskje er det bakgrunnen som toppidrettsutøver, det å kunne takle tøff konkurranse, skader, uforutsette hendelser, som gjør at hun føler seg rasjonell og rolig nå.
– Nå har jeg en jobb å gjøre med pasientene. Jeg bidrar med det jeg vet som kan avlaste legene. Sammen med dem som jobber fast på posten, får jeg følge opp pasienter. Jeg jobber mer og mer selvstendig, sier Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Hun bruker ordene bratt læringskurve og vet at hun aldri kommer til å glemme det hun lærer nå.
– Tror du vi og samfunnet kommer til å være forandret når denne krisen er over?
– Ja, så absolutt. Jeg håper vi vil være det. For det første er det gledelig å se at alle stiller opp for hverandre. Og vi er flinke til å omstille oss når vi må. Og så tror jeg det er mange der ute som får et annet perspektiv på hva som er viktig, og hva som er mindre viktig.
Det viktigste er at denne krisen kommer til å gå over.
– Det blir i alle fall ikke mye trening nå, ler skistjernen.
Jeg er imponert over alle de som jobber på sykehuset, de som vasker tøy og gulv, rer senger, triller senger, lager mat
Astrid Uhrenholdt Jacobsen, i praksis på Bærum sykehus