Nordmenn i utlandet: Derfor kan de ikke dra hjem nå
Da grensene stengte og alle andre reiste hjem, valgte disse nordmennene å bli igjen. Det var det gode grunner til.
Vi tenker det skal gå bra med oss. Vi er ikke noe redde.
Sigurd Brox (snart 6) fra Harstad bor i Aberdeen med pappa, mamma og lillesøster Maja. Han savner vennene sine.
Det er fasaner her, men ikke så mye koronavirus. Jeg synes folk er veldig snille i Aberdeen. Men nå er skolen stengt. Pappa har hjemmekontor. Når skolen er stengt, kan han spille rugby med meg.
Vi tenker at det skal gå bra med oss, vi er ikke noe redde. Vi går på tur i skogen. Jeg savner venner.
Jeg gleder meg til å begynne på turn igjen. Men vi har vekter hjemme, som jeg kan løfte hundre ganger uten å ta pauser. I fryseren har vi en fasan. Den var påkjørt og lå i veien, sammen med fire-fem-seks andre. Vi tok med den fineste hjem. Når farfar kan komme på besøk igjen, skal vi lage middag av den.
Jeg savner vennene mine veldig mye
Rebekka Hasina Bakke (snart 15) savner vennene og skolen. Konfirmasjonen i Norge i mai må utsettes.
Her på Antananarivo er det ikke så mange som er syke ennå. Vi får håpe dette går bra. Men skolen er stengt, så jeg har hjemmeskole og gjør mye skolearbeid. Det er egentlig litt trist, for jeg får ikke sett vennene mine. Jeg savner dem veldig mye.
Vanligvis pleier jeg å svømme, ri på hester og spille gitar. Nå går vi ikke ut. Men vi spiser mye god mat og trimmer. Vi har stor hage og løper rundt huset og hele hagen flere ganger.
Jeg er misjonærbarn med norsk far og gassisk mor. Vi drar til Norge hver sommer, og egentlig skulle jeg konfirmeres der i mai. Vi hadde invitert alle, og jeg hadde gledet meg siden jeg dro fra Norge i fjor sommer. Nå er konfirmasjonen utsatt til august. Jeg gleder meg til jeg kan være sammen med venner igjen, gå på skolen og til å reise til Norge.
Jeg snakker mye med dem hjemme
Magnus (25) er soldat i Ain al-Asadleiren i Irak. Har ikke vurdert å reise hjem.
Vi som er her for å løse oppdrag er svært motivert, og det har ikke vært aktuelt å dra hjem på grunn av viruset. Det har heller ikke vært påvist noen tilfeller her på leiren. Vi begynte tidlig med hygienetiltak.
Vi er cirka 70 soldater fra Telemark Bataljon under en amerikanskledet militær koalisjon. To og to bor sammen i tilpassede containere.
Noen av oppgavene våre er å gi råd og følge opp irakiske sikkerhetsstyrker, og da har vi inntil nylig hatt møter med de irakiske ledere. Irakere er veldig høflige og vennlige mennesker – ofte tilbyr de mat. Det har vi takket pent nei til nå, og det forstår de godt. Slik det er nå, benytter vi oss av andre kommunikasjonsmidler for å opprettholde den gode dialogen.
Jeg snakker mye med de hjemme og er ikke så bekymret, siden de er flinke til å følge retningslinjene
Jeg er glad for å være her nå. Det er fint å kunne treffe venner og føle seg trygg.
Da koronaviruset herjet som verst i Kina, bestemte Heidi Berg (40) seg for å reise til Shanghai.
– Jeg var i Norge og valgte å reise tilbake til Kina 6. februar. Det er her jeg bor, og her jeg hører hjemme. Nå er jeg veldig glad for å være her. Jeg så at Kina hadde kontroll. Da jeg kom tilbake, var alt stengt. Siden har det vært gradvis åpning, du ser endringer nesten fra dag til dag: «Oi, nå har de åpnet her! Nå har de fjernet kontrollpunktet her!» Det er så å si tilbake til normalen. Noen steder måles det fremdeles temperatur. Alle går med munnbind, men det er jo uansett ganske vanlig her. Det er fint å kunne gå ut og treffe venner og føle seg trygg. Jeg jobber har et eget selskap som hjelper norske bedrifter å lære om innovasjon i Kina. Businessen? Den er ... utsatt på ubestemt tid. Men på lang sikt er Kina veldig interessant jobbmessig, hvis de får hjulene i gang igjen. De ligger faktisk an til litt vekst i år. Mange bedrifter her er opportunister. Når de ser et marked, hiver de seg rundt. En av de største produsentene av elbiler produserer nå fem millioner munnbind om dagen.
Hun kom med et lite håp til oss. Livet skal gå videre.
Da USA skulle stenge, kastet TV2s Jens Christian Nørve og samboeren Tommy seg på et fly. Det var en fødsel de absolutt måtte nå.
– Den lille jenta vår, Sonja Olava, ble født lørdag 28. mars. Hun var utålmodig og kom før termin. Vi ventet i et rom, men da sykepleierne ropte «Kom, kom, kom,» skjønte vi at det hadde gått bra, for de spilte en vuggesang som de alltid gjør når et barn er født. Det var veldig rørende. 20 minutter senere fikk vi møte henne.
Natt til torsdag 12.mars, da «alt» skjedde i Norge, varslet Donald Trump at USA ville stenge for fly fra Schengen. Vi hadde stått ekstra tidlig opp for å se talen og fikk kastet oss rundt og booket om billettene våre. Noen timer etter var alt utsolgt. Tommy reiste bare syv timer etter at vi våknet, jeg reiste dagen etter. Så ila vi oss selv 14 dagers karantene her i Michigan.
Vi brukte surrogat og en eggdonor og venter på en kjennelse på at vi er de juridiske foreldrene. Egentlig skal Tommy ta en DNA-test på den norske ambassaden for å bevise at han er biologisk far, men ambassaden er stengt. Vi føler likevel at norske myndigheter prioriterer saken. Men nå blir det færre fly mellom USA og Europa dag for dag.
Surrogatmoren og mannen hennes er innom og sier hei av og til.
Da vi satt med Sonja, glemte vi alt på utsiden. Nå kan også jeg bekrefte klisjeen om at det å få barn er det største.
Livet mitt er her, samboeren min, hunden og hele pakken
Anna Jordsjø (24) er profesjonell jockey i Australia. Å bli innlagt med blindtarmsbetennelse nå var ikke gunstig.
– Jeg jobber som jockey og rir overalt her i Adelaide. Enn så lenge får vi holde løp, men uten publikum. Man merker veldig stor forskjell på at ingen er der når du kjører i mål. Hesteløp er veldig stort i Australia, med mange jobber, så de prøver å holde det gående. Heldigvis er det en sport med lite kontakt mellom løperne.
Forleden fikk jeg blindtarmsbetennelse. Da ble jeg lagt inn på et gammelt sykehus. Det nye, fine er omgjort til korona-sykehus. Men jeg måtte ta flere tester før jeg fikk slippe inn, brukte godt med Antibac da jeg var der og tok en god dusj da jeg kom hjem.
Jeg føler meg ganske heldig som er her, Adelaide ble isolert ganske tidlig. Jeg har bodd her i fem år, så det var egentlig aldri noe spørsmål om å reise til Norge. Livet mitt er her, samboeren min, hunden og hele pakken. Og jeg har flere rettigheter og bedre sikkerhet her, enn om jeg plutselig dro hjem til Norge. Jeg har dem hjemme i bakhodet, og snakker med dem regelmessig, og da blir alt mindre skummelt. Jeg håper ingen er bekymret for meg. Mamma var her like før det hele tok av. Det gjør det litt enklere.
Nato kan jo ikke stenge ned
Hvis Nato-sjef Jens Stoltenberg (61) skal lufte seg i parken i Brüssel, flyr det droner over ham og gir instruksjoner på tre språk.
– Det meste her er stengt. Jeg kan jo gå ut i en liten park der jeg bor, men der er det politi som passer på at man ikke setter seg på benkene. Man får ikke være mer enn tre personer sammen. I tillegg flyr det droner gjennom parken og forteller på tre språk hva vi kan og ikke kan gjøre!
Nato kan jo ikke stenge ned. Tvert imot. Vi er jo en beredskapsorganisasjon som må fungere, også når mye annet ikke fungerer. Men dette har endret måten vi jobber på. En del øvelser er endret eller avlyst, det er innført karantene på soldater som reiser inn og ut av ulike land, og andre smitteverntiltak.
Jeg har hjemmekontor når jeg kan og er på Nato når det er nødvendig. Der er det normalt et yrende liv med 4000 ansatte. Nå er det helt stille. Forrige torsdag holdt vi historiens første ministermøte på videokonferanse. Nettet sparer oss mye tid og mange reiser. Det kan godt hende at blandingsforholdet mellom skjermer og fysiske møter kan endre seg. Men det er likevel ikke helt det samme som å ha fysiske møter med mennesker.
Jeg har ingenting å klage på. Men som mange andre savner jeg å treffe familien oftere. Og min største bekymring er som alle andres: At vi ikke greier å stoppe smittespredningen.
Forleden fikk jeg blindtarmsbetennelse. Da ble jeg lagt inn på et gammelt sykehus. Det nye, fine er omg jort til koronasykehus. Men jeg måtte ta flere tester før jeg fikk slippe inn.
”
Anna Jordsjø, profesjonell jockey i Australia
Angola
Myndighetene kommer annenhver dag og sjekker at jeg holder karantenen
Etter over 20 år i Angola vet Vibeke Skauerud (52) godt at heller ikke hun vil få behandling om hun skulle bli syk.
– Dette er hjemme for meg. Her har jeg mannen min, familien min, vennene mine, livet mitt. Vi bor i Lobito, 50 mil sør for hovedstaden Luanda. Ingenting tyder på at vi skal bli spart.
I Angola finnes det ingen behandling om man skulle bli syk. Så det er ikke et alternativ. Gode helseforsikringer er heller ikke så mye verdt, det er jo flyforbud. Det gjør meg urolig, men jeg tar en dag av gangen. Men enn så lenge har vi det bedre her enn i Europa.
Jeg har bodd 22 år her i Angola, mannen min er herfra. Jeg jobber egentlig som landdirektør for Kirkens Nødhjelp i Kongo. Jeg fremskyndet påskeferie-billettene mine og kom inn bare timer før grensene stengte. Jeg ble satt i karantene i leiligheten til en venninne fordi mannen min er i risikogruppen. Dagen etter kom det uniformert politimann med en lege på døren. Noen hadde ringt og fortalt at jeg hadde vært ute og handlet. Da ble jeg satt i formell karantene. Etter ti dager ble jeg fraktet i ambulanse hit til huset vårt. Myndighetene kommer innom annenhver dag og sjekker at jeg holder karantenen. Hvis ikke, vil jeg bli hentet til et av de isolerte stedene regjeringen har laget for karantene, innover i landet.
Italia
Jeg er så frekk å si at jeg egentlig har det veldig bra
Da professor Rasmus Brandt (77) ikke kunne spasere i Romas gater, laget han trimløype på terrassen.
– Man får vondt i hjertet av dødstallene, hver dag. Det er veldig vondt å se bilder av militærkjøretøy som frakter likkister til andre byer fordi de ikke har plass selv. Dette er personer som hadde sine liv, mange av dem i full vigør, som meg, og så ender de som et nummer i statistikken.
Jeg har bodd rundt 35 år i Italia. Jeg skulle ha vært i Oslo i mars, men var redd for å bli sittende fast. På det tidspunktet var jeg mer trygg på sykehussituasjonen her enn i Norge.
Jeg har hatt problemer både med hjerte og lunger, så jeg er veldig forsiktig. Min kone og jeg bytter på å gå ut for å kjøpe avisen og handle litt mat. Vi prøver å unngå andre mennesker. Jeg har laget en liten hinderløype her hjemme på 45 minutter til en time som jeg går for å få litt mosjon. Når det regner, er det bare å droppe terrassen og gå inne. Det er bare å gå!
Jeg er så frekk å si at jeg egentlig har det veldig bra. Jeg har mitt fredelige liv. Nå får jeg sitte i ro og jobbe med mye som har ligget og ventet. Vi er så heldige at for hver dag som går, kommer vi én dag nærmere slutten. For det kommer til å ta slutt en dag.
Brasil
Helsesystemet her er helt ubrukelig
Jeanette Lorvik Camargo (33) har i fem år hjulpet unge i Brasils favelaer til utdanning.
Nå er hun redd.
– Jeg har jobbet i fem år for Dream Learn Work, en organisasjon som hjelper favelaungdommer i Rio de Janeiro med utdanning. De fleste har foreldre med uformelle jobber, som å vaske hos de rike. Nå er de sendt hjem og får ikke betalt.
– Da vi merket at dette kom til å bli helt krise, begynte vi å samle inn penger til enkle matkasser med ris, bønner og sånt. Vårt mål er én kasse til hver av de 157 ungdommene som vi hjelper i år. En eske til 300 kroner holder for en liten familie i en måned. Dette kommer til å ramme de fattige særlig hardt. Ennå har det bare startet. Folk dør kanskje ikke av viruset, men av sult eller mangel på medisiner.
Det kommer til å bli helt kollaps i helsesystemet. Det er helt ubrukelig. Jeg vil virkelig ikke bli syk her. Jeg er redd, absolutt. To jeg kjenner er allerede døde, én var en tidligere frivillig hos oss.
Jeg har flere luftveissykdommer, så jeg har isolert meg. Jeg har egne klær jeg bruker når jeg skal på butikken. All mat vaskes før den går i kjøleskapet. Viruset smitter voldsomt her.
Presidenten Bolsonaro oppfordrer jo til at folk ikke skal holde seg hjemme. At dette er en liten forkjølelse. Heldigvis er han ikke diktator. Det er jo helt sykt.
Saudi-Arabia
Vi skal sikre matvareforsyningen. Da blir jeg.
Sjur Fitje (55) skulle g jerne vært på hytta i påsken. Men Saudi-Arabia trenger melk, brød og kylling.
– Jeg er ikke engstelig. Ikke urolig i det hele tatt. Jeg har vært her i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh i fem år, som Chief Technology Officer i Almarai, Saudi-Arabias største produsent av meieriprodukter, bakervare og kylling. Vi skal sikre matvareforsyningen. Da blir jeg. Det er en viktig rolle i en slik situasjon, og etterspørselen øker voldsomt. Folk spiser all mat hjemme, skolene er stengt.
Vi skulle til hytta i Rogaland i påsken. Men her er det all hands on deck, og når vi kutter ferien for alle medarbeidere, stikker ikke jeg.
Jeg bor alene her og er vant til å klare meg selv. Min svenske kone og våre to barn bor i Danmark. De støtter den oppgaven jeg har her. Det var en enkel avgjørelse: Det var bare å fortsette. Mitt dagligliv er ikke så påvirket. Å sove godt, trene og spise fornuftig finner man en viss trygghet i. Jeg får med meg veldig mye gjennom aviser og NRK. Det hjelper veldig, og ambassadør Øyvind Stokke er fantastisk, holder kontakt hver uke med oss få nordmenn som er igjen. Sånne småting er gull verdt nå.
For øvrig er det bare frisøren som kommer til å bli et problem. Jeg kommer til å bli langhåret.