Antagelig vil han fremstå som en dypt ideologisk motivert drapsmann

Den nye høyreekstremismen er vanskeligere å forebygge enn den gamle.

åÅtte år etter rettssaken mot Anders Behring Breivik står nå Philip Manshaus tiltalt for terrorforsøk i Al-Noor-moskeen i Bærum og drapet på sin «ikke-hvite» stesøster. Det kunne ha blitt svært mye verre.

De to eldre moskégjengerne som overmannet Manshaus, reddet etter all sannsynlighet liv den augustkvelden i fjor.

«Den nye høyreekstremismen» kalles den gjerne. Den som går ut på at menn radikaliseres i ulike transnasjonale nettfora. Diskusjonene der er dypt ideologiske.

Sammen utvikler de teorier og verdensanskuelser, diskuterer strategier og utopier i et språk og med en tone som gjør det vanskelig helt å gripe hva som egentlig blir sagt.

Men tross sjargong, ironi og nihilisme er det likevel liten tvil om at dette er dype politiske overbevisninger, der rettferdiggjøring av vold og drap inngår.

Akselerasjonister

Ikke minst fordi flere av disse faktisk har begått terror. Christchurch-angrepet på New Zealand i fjor ble en slags katalysator for flere som har frekventert disse nettmiljøene, inkludert Philip Manshaus i Norge.

Christchurch-terroristen var del av et nettmiljø der deltagerne omtales som akselerasjonister. Også Manshaus’ uttalelser i fengslingsmøter og til rettspsykiatere reflekterer dette verdensbildet.

Dette baserer seg på en tanke om at rasekrig er uunngåelig fordi «hvite» er truet av andre rasers blotte eksistens, og fordi de «hvite» nasjoners ledere ikke ivaretar «hvites» interesser.

Terrorangrep er derfor et virkemiddel for å «akselerere» krigen.

Sånn sett går en linje helt tilbake til 1990-tallets skinheads. Men det er noen viktige forskjeller også.

For eksempel er det en banal misforståelse å tro at nynazister er mistilpasset ungdom på jakt etter «noen å drikke øl sammen med», som journalist Harald Klungtveit formulerer det i sin eminente bok om nynazismen i Norden.

Vanskelig å forebygge

Dagens høyreekstremister er eldre, mer ideologisk skolerte, og ikke minst tar de del i dette internasjonale fellesskapet på nettet der informasjon og ideer er svært enkelt tilgjengelig. 1990-tallets angivelige suksess med bekymringssamtaler og mobilisering av foreldre er neppe noen vinneroppskrift for å omvende voksne menn som har begge bena plantet i nazistisk ideologi.

Dessuten: Der 1990-tallets snauskaller var opptatt av å skape avstand, søker mange av dagens høyreekstreme det motsatte. Ifølge Klungtveits bok vekker ølmager og glattbarberte hoder vemmelse blant en del nynazister fordi det fremstår som lite attraktivt for vanlige folk.

Mye av den høyreekstreme retorikken ligner dessuten den man finner i mer moderate miljøer, tankevekkende nok.

Ekstremisme-forsker Tore Bjørgo peker på at for eksempel Eurabia-teorien har gjennomslag også langt inn i etablerte politiske partier. Den dreier seg om at muslimer driver en demografisk krigføring i Europa gjennom innvandring, hjulpet av europeiske ledere som har sviktet sitt folk. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen akselerasjonistenes verdensbilde.

Rasekrigere i bokstavelig forstand

I løpet av rettssaken vil det bli klarere om Manshaus holder fast på alle disse ideene, og offentligheten vil få et innblikk i det som fremstår som en rask radikaliseringsprosess.

Gitt at tankegodset er lett tilgjengelig, at ideologien deles og utvikles av meningsfeller over hele verden, og at en person gjerne planlegger angrep alene, er det å forhindre flere radikaliserte høyreekstreme vanskelig på alle nivåer – fra avverging av angrep til å forhindre at flere blir rekruttert.

Men et første steg er å erkjenne hvilken potent og alvorlig trussel høyreekstremistisk tankegods utgjør i det norske samfunnet. Det finnes folk som i fullt alvor ønsker seg rasekrig i Norge.

Én av dem sitter etter alt å dømme på tiltalebenken i Oslo tingrett denne uken.