Frihet og liv er ett
Frigjøringsdagen 8. mai 1945 er en merkedag i Norges og Europas historie. Lange år med fremmedvelde, terror og menneskeforakt var omme. Det var en ny tid, en ny driv, og over alt hørte man et «Aldri mer!» Rettsstaten skulle gjenreises. Verdensfreden skulle trygges gjennom opprettelsen av De forente nasjoner. Verdenserklæringen om menneskerettighetene skulle sikre at ingen stat lenger skulle kunne opptre med forakt for mennesket. Det ga grunnlag for utstrakt optimisme selv om ingenting kom på plass med en gang.
Ingen skal tåle – alle skal ha rett til
Det revolusjonære ved Verdenserklæringen om menneskerettighetene er at den verner om ethvert menneske. Ingen skal tåle, alle skal ha rett til. Det eneste vilkåret er at man tilhører den menneskelige familien – en medfødt realitet som aldri kan tapes.
Slik er også humanismens grunnforståelse. Gjennom tidene har det alltid vært et humanistisk mål å høyne respekten for et ganske vanlig menneskeliv.
Da Konfucius ble spurt av en av sine følgesvenner om han kunne gi dem ett ord som kunne tjene til veiledning i livet, svarte han «gjensidighet». Den gylne regel finnes i de fleste kulturer. Den kan sammenfattes slik: Forhold deg til andre som du vil det skal være, når du er en av dem.
Ifølge Aristoteles har staten tre ansvarsområder: sikkerhet, menneskelig utfoldelse (human flourishing), og sosialt samhold.
Skal menneskets frihet være en realitet, må den opprettholdes av staten ”
Uten liv, ingen livskvalitet
Uten liv, ingen livskvalitet. Det livet som opprettholdes skal hegnes om også ved at mennesket gis en rekke andre rettigheter. Men alle andre menneskerettigheter er underordnet livet. Sikkerhet for retten til å opprettholde livet er det absolutte minimum av hva et menneske trenger. Annen verdenskrig viste suveren forakt for liv.
Krigen viste også at det voldsmonopolet som en stat må ha, kunne misbrukes grovt. Et sentralt anliggende etter krigen var å sette en stopper for statenes maktmisbruk overfor enkeltmenneskene. Rettsstaten skulle gjenreises, og den skulle bygges ut med menneskerettighetene.
Avtale mellom menneske og stat Menneskerettigheter er tankemessig utformet som en avtale mellom staten (hver enkelt stat) og mennesket (hvert enkelt menneske). Det er en avtale mellom disse to partene som har gyldighet mellom de to. Menneskerettighetene setter begrensninger for hva en stat kan gjøre mot et menneske. Ikke bare når det gjelder hva staten skal avstå fra å påføre mennesket av smerte, men også med hensyn til hvilke bånd staten kan legge på menneskets livsutfoldelse.
Når det gjelder menneskets grunnleggende behov for sikkerhet, har staten også en plikt til å sørge for at enkeltmennesket er beskyttet mot overgrep fra sine medmennesker. Ved rettsstaten må staten opprettholde den mellommenneskelige sikkerheten.
Menneskelig utfoldelse og sosialt samhold er vevet i hverandre.
Medfødt rettighet
Friheten er den eneste medfødte menneskelige rettighet, fremholdt Immanuel Kant. Den friheten som lar seg forene med ethvert annet menneskes tilsvarende frihet. Min avgrenses mot din og omvendt. Stikkordet er balanse: Det finnes ingen rett uten en tilsvarende plikt, mennesker imellom, til å anvende og også respektere menneskets frihet. Dette er handlingsrommet for menneskelig utfoldelse når først den grunnleggende sikkerheten er ivaretatt.
Skal menneskets frihet være en realitet, må den opprettholdes av staten. Der noen får sin frihet krenket, må staten sørge for å gripe inn gjennom rettsstaten. Ingen må kunne krenke andres frihet uten at samfunnet gjenoppretter balansen.
Mennesket og medmennesket
Rommet for menneskerettigheter er et annet enn rommet for menneskelig utfoldelse. Det gir god mening å legge trykket på rettigheter når det gjelder individets relasjon til maktinstitusjonen stat. Men frihet og menneskelig utfoldelse innebærer at det bare er den friheten som kan avstemmes mot andre menneskers frihet, man har rett til. Samtidig har man plikt til å respektere andres tilsvarende frihet. Menneskerettighetene misbrukes om de får gripe forstyrrende inn i menneskelig utfoldelse.
Det er en samfunnsoppgave å legge til rette for sosialt samhold, for likeverd og
respekt. Det bor to i hver av oss: Mennesket og medmennesket. Ingen er for sin livskvalitet uavhengig av andre mennesker. Forholdet mellom mennesker må, som Martin Buber fremholder, være en jeg-duog ikke en jeg-det-relasjon. Bare slik kan det skapes gjensidig forståelse og solidaritet mennesker imellom. Gjensidighet fremmes gjennom felles arenaer og prosjekter, slik fremmes også samlende ønskemål for samfunnsfellesskapet som en større helhet.
«Råskapens kontinent»
Rett etter krigen var store deler av Europa med rette betegnet som «råskapens kontinent», en tid før samfunnsstrukturene, ikke minst rettsvesenet, kom på plass. Da var mye et spørsmål om den sterkestes rett.
Europa i dag har, i det alt vesentlige, grunnleggende sikkerhet fremmet av statene. Den viktigste stabiliseringsfaktoren i Europa videre fremover er at forholdene legges best mulig til rette for menneskelig utfoldelse og sosialt samhold. Folk sammenligner sin egen situasjon med hvordan den var for, si, fem-ti år siden. Er forholdene bedre og mer håpefulle i dag? Det sammenlignes ikke med hvordan det måtte stå til i Afrika sør for Sahel, eller hvordan mine forfedre hadde det her for tre generasjoner siden.
Oppskriften på det gode samfunn Populistiske svar på manglende menneskelig utfoldelse åpner veien for totalitære ledere. Jf. bevegelser som Gyllent morgengry, Femstjernersalliansen, Gule vester, Alternativ for Tyskland og UKIP. Selv der en stat krenker menneskerettighetene, er manglende muligheter for menneskelig utfoldelse ofte oppfattet som et større problem av folk flest. Begrensninger for menneskelig utfoldelse er den klart viktigste årsaken til at titalls millioner mennesker i dag søker seg til andre land der de tror mulighetene er bedre.
Frihet og liv er ett! Det er krevende for enhver, men også oppskriften på det gode samfunn.
Menneskerettigheter hindrer krig. Menneskelig utfoldelse sikrer fred. Fred er å skape.
Gratulerer med frigjøringsdagen 8. mai!