Forskjellene blir mer synlige

Jeg er flau! Jeg skammer meg over at vi ikke bryr oss om de verdiene og rettighetene som arbeiderne før oss, har kjempet for. Vi er på vei mot et samfunn der forskjeller øker. Et samfunn der grådigheten får fotfeste. Det er ikke et slikt samfunn jeg ønsker meg.

Vi må ta vare på rettighetene, verdiene og godene våre. Det er det minste vi skylder dem som bygget Norge.

Synlig under pandemien

Vi feiret 1. mai på hver vår måte i år, men det var likevel en veldig annerledes feiring sammenlignet med årene før.

Vi har stått overfor store endringer i hverdagen, og mange lever mer eller mindre fint med det. Samtidig glemmer vi de svakeste i samfunnet. Koronakrisen er selvsagt vanskelig for alle, men det er aller vanskelig for dem som har minst.

For det er særlig én ting som er blitt synlig under pandemien: de store forskjellene i samfunnet. Dette bør vi lære av. Samfunnet går i feil retning, og vi kan ikke bare se på at det skjer.

Vi skulle være landet der foreldrenes bakgrunn, økonomi og utdanning ikke skulle ha noe å si. Det er vi ikke lenger, og pilene ser ut til å peke i feil retning.

Ikke dem, men vi

Vi er et rikt land, men det gjør også at det er blitt tabubelagt å være fattig. Derfor er det viktig å omfavne problemene sammen. Sammen finner vi løsninger som er gunstige for alle.

Men så lenge vi har store forskjeller mellom folk, er vi ikke et rikt land. Vi kan ikke lenger snakke om dem, vi må snakke om vi.

Vi skal stå sammen med og støtte dem vi tidligere har glemt.

Snu seg i graven

Koronakrisen må bli et eksempel som vi må kan ta med oss videre. Jeg vil ikke at vi skal huske 2020 som året der forskjellene og barnefattigdommen økte. 2020 har potensial til å være et år der vi kan høste erfaringer og bygge videre på dem.

I nærmest alle verdens land bygges samfunn opp igjen, og vi har nå mulighet til å påvirke i riktig retning. Dette er potensial vi må utnytte. La ord bli til handling!

Gjør vi ikke det, vil de som bygget Norge, snu seg i graven.