Teatrene må åpne dørene, selv om det er risikabelt
Frigruppen Feil Teater reiser rundt til bakgårder for å underholde Oslos befolkning. Nå bør også de store teatrene være med ut og leke.
åDet er mandag ettermiddag i en bakgård i Pilestredet, og borettslagets barn har samlet seg på gressplenen. Det er ikke tid for vanlig lek. De skal få besøk av et teater. Og hvilket bakgårdsshow! En ond, kjønnsforvirret konge, to raringer med en lirekasse og en jente på sparkesykkel som har superkrefter nok til å redde bakgården fra slottsutbygging.
Etter premieren for én uke siden har Feil Teater spilt i bakgårder hver eneste dag. Behovet for «live» scenekunst virker umettelig, men inntjeningen går ikke like varmt som bestillingstelefonen. Bakgårdspublikumet vippser penger, og gjøglertruppen på fem sitter igjen med alt mellom 850 til 3000 kroner etter endt forestilling.
«Vi gjør ikke dette for å tjene penger, men håper jo det dekker bensinen», sier skuespiller Amanda Hedvig Strand muntert før hun tørker vekk sminken.
Åpner dørene til et stort dilemma
Åtte uker etter at Regjeringen stengte ned alle kulturscener, blir det igjen åpnet for mindre arrangementer. Fra og med torsdag kan 50 publikummere samles i samme rom med én meters avstand fra hverandre.
Ganske fort ble det hurrastemning på teatrenes facebook-kontoer. Den Nationale Scene lovte å åpne, etter å ha vært stille under hele koronaen, mens Det Norske Teatret annonserte premiere på Jakob og Neikob allerede i dag.
Men bak teatersjefenes optimistiske facebookposter skjuler det seg et større alvor. Selv med opp mot 70 prosent statsstøtte, har de samme utfordring som teatertruppen i bakgården. Hvordan kan de få billettinntekter nok med så få publikummere?
Paradoksalt nok risikerer de et stort underskudd når de ansatte kommer tilbake for å spille foran et lite publikum.
Og dessuten: Hvordan få koronaskremte nordmenn ut av bakgården og inn i teaterbygningene? Det er ikke så koselig å gi en teaterbillett til svigermor når kjæresten din ser på gaven som en potensiell dødsdom.
Kom dere ut for å leke!
Teatrene må trygge sitt publikum, og ettersom annethvert sete står tomt, må de også tenke nytt. Det Norske Teatret planlegger å strømme premierer «live», slik Rogaland Teater gjorde med hell tidligere i vår. Forskjellen blir at Det Norske Teatret skal ta betalt og også retter seg mot et internasjonalt marked. Det er et modig prosjekt, og jeg håper de lykkes.
Men teatrene bør ikke bare tenke større, men også annerledes.
Når en frigruppe kan reise rundt til bakgårder, bør et sterkt statsstøttet teater kunne reise til torg, parkeringsplasser eller skolegårder.
Feil Teater fant ut at en slik omreisende virksomhet tok dem tilbake til begynnelsen. De ble gjøglere som improviserte ut fra hvem som var i publikum. Kanskje et par av de 76 skuespillerne på Nationaltheatret også kan gå ut og leke litt? Slik kan de få nye publikummere og gi andre type teateropplevelser.
Og ja, de kan gjerne ta betalt.
Flest argumenter mot aktivitet
Under koronakrisen har mange teatre vist stor kreativitet for å fortsette å jobbe. Det er laget lytteteater på Oslo Nye, facebookteater på Teater Ibsen og Haugesund Teater, mens Rogaland Teater allerede har et repertoar både digitalt og i levende live. Det er imponerende.
Andre teatre har argumentert mest for ikke å spille teater. For når kalkulatorene snakker, er det alltid flest argumenter mot aktivitet. Billettinntektene er borte, statsstøtten kommer uansett, og skuespillere koster penger. Det er litt som den gamle vitsen om at den beste skolen er den uten elever.
Selvsagt er det viktig å gå over excelarkene for å sikre videre drift. Men det er enda viktigere å fortsette leken. Alternativet er at institusjonene mister betydning, mens ideelle frigrupper som Feil Teater får sin storhetstid.
Som skuespiller Amanda Hedvig Strand sier det, mens det danner seg en kø av takknemlige småbarnsforeldre i bakgården i Oslo:
«I alle kriser har det vært undergrunnsteater. Vi skjønte ikke hvorfor det ikke skulle være slik i denne krisen også.»