Johannes Gjerdåker

Johannes Gjerdåker døde 27. april, 84 år gammel. Han blir fortjent hyllet som en av våre fremste gjendiktere av utenlandsk poesi; mest kjent er han for sine tolkninger av diktene til Robert Burns og odene til Horats, de førstnevnte førte til at han ble tildelt Bastian-prisen i 1996.

For oss som fulgte ham gjennom de siste seksti årene, var det en underlig sammenheng i alle de feltene han utfoldet seg på. Det fikk sitt utløp i gjendiktningene, i hans begeistring for Evert Taube og Alf Prøysen og i hans fordypning i Ivar Aasens diktning, livsverk og karakter. Det er ikke tilfeldig at han dyrket vennskapets diktere Burns og Horats, for venner fra ungdommen hadde han mange av og holdt trofast fast ved dem.

Evne til å være nær var en av hans mest strålende egenskaper. Han kunne lytte, spørre og tenke etter det som andre sa. Han ga dem en følelse av at de betydde noe, at de hadde noe å fare med, at ordene deres var verdt å ta til seg og reflektere over.

Ved siden av å være språkmektig og belest var Johannes også et naturmenneske. Han leste skogen, fjellet, trærne og marken som en bok, og han forsto hvordan landskapet forandret seg og hvordan vi mennesker har ansvaret for dette, både på godt og vondt. Også det skrev han en bok om.

Er han virkelig død, spør vi oss. Det gikk mange dager før vi ville erkjenne det, selv om han hadde vært syk de siste årene, og selv om man kunne vente at han ville forsvinne, som alle forsvinner.

Men vi tror ennå han står opp på det rommet som alltid sto klart for ham, at han har strødd bøkene sine rundt i stuen som han pleide, at han undrer seg over noe og plutselig siterer en sentens fra en persisk dikter eller kommer med et spørsmål: Skal vi kanskje gå en tur i Østmarka?

Det kan du ikke lenger, Johannes. Men når vi går, er du med oss. Vær du trygg.