Israels rett og Dahls feil

Arne Willy Dahl er på gyngende grunn 18. juni. Han sier i andre avsnitt at jødene, etter arabernes angrepskrig, fikk et større landområde enn FNs delingsplan tilsa. For det første bortfalt delingsplanen da araberne sa nei, og for det andre var delingsplanen i strid med Palestinamandatet. Jødene aksepterte den under tvil, for i det hele tatt å få sitt eget landområde. I forsvarskrigen som fulgte, tok de ikke land fra noen annen stat.

Folkerett oppstår ikke slik

Britene «mishandlet» mandatet da de ga bort 77 prosent av mandatområdet som var tiltenkt jødene, til araberne. De skilte egenmektig ut Transjordan i 1922. Det er dagens Jordan, som dermed ikke var en nyopprettet stat i 1948 slik Dahl hevder. Det er bare navnet som er endret. Det skjedde da det gikk over fra emirat til kongedømme i 1946, uavhengig av etableringen av Israel.

Dahls tredje avsnitt er ugreit ellers også. Han hevder at Vestbredden ble «innlemmet etter en folkeavstemning i 1950». Dahl bør vite at folkerett ikke oppstår på den måten. Etter krigens regler gjenerobret Israel Vestbredden fra Jordan i 1967. Dahl kjenner nok til disse reglene, nemlig at et område erobret fra fienden i en forsvarskrig, kan besittes i påvente av en fredsavtale.

Vanskeligere er det ikke

Jordan ga ikke avkall på noe som helst. De ble fratatt et landområde de ikke hadde folkerettslig krav på, og de som tok det, var de rettmessige eierne etter folkeretten, Israel, slik jeg redegjorde for sist. Vanskeligere er det ikke.

Fredsavtalen fra 1994 er klar. Tredje artikkel punkt to sier kort og godt at Jordan erkjenner sin manglende rett til å blande seg inn i Israels disposisjoner på Vestbredden.

Man kan i prinsippet ikke annektere sitt eget landområde. Israel bruker derfor uttrykket

«to apply sovereignty» over områdene. Det vil si stadfeste sin suverenitet over dem. Dahls avvisning holder ikke.