Minner om 22. juli-aksjonen

Det var ikke aksjonsviljen det sto på. Men politiet skal prise seg lykkelig over at Manshaus kom til en nesten tom moské.

er utfordringer med å finne riktig vei grunnet veiarbeid.

– Et unntak

– I rapporten står det at ingen av de to betjentene er lokalkjente. Er ikke politibetjenter i Oslo politidistrikt kjent i Oslo politidistrikt?

– Jo, men Oslo politidistrikt er stort. Dette handlet også om at det var veiarbeid og man måtte finne en annen rute. Utvalgets rapport viser at alt ikke fungerte like godt denne dagen. Det er ingen tvil om at responstiden skulle vært kortere. Oslo politidistrikt har generelt gode responstider. Dette tilfellet var et unntak i så måte, sier Beate Gangås.

åLa det først være sagt: Sammenlignet med politiaksjonen den 22. juli-terroren, kommer håndteringen av moskéterroren i Bærum bedre ut i evalueringsrapporten som ble lansert torsdag.

Viljen til å gå til aksjon var større. Første bil på stedet var en patrulje som tok saken i egne hender, på tross av ordre om å avvente. Sambandsdisiplinen var også langt bedre.

På den annen side: Det skulle bare mangle. Tross alt er svikten 22. juli erkjent og har ligget til grunn for svært mye av norsk justis- og beredskapspolitikk i de ni årene som har gått.

Og det er dessverre også flere detaljer i den 262 sider lange evalueringsrapporten som sender tankene til 22. juli-aksjonen.

For å nevne noe:

• Et lite lokalkjent politi som ble villedet av Google Maps

• For lang tid før oppdraget ble kunngjort på politisambandet

• For liten forståelse for alvoret i situasjonen

• For høy terskel for å trykke på «den røde knappen» på operasjonssentralen

• En oppfatning av at det var flere gjerningsmenn hos patruljene som ankom åstedet

«Det er ingen tvil om at responstiden var for lang», sa Oslos politimester Beate Gangås på pressekonferansen om rapporten.

Tilfeldigheter og heltemot

Hadde Philip Manshaus gått til aksjonen dagen etter, under eid-feiringen i moskeen, kunne den lange responstiden vært fatal. Minst 600 mennesker var ventet dit da. Dagen før var rundt 300 til stede under fredagsbønnen.

I stedet møtte Manshaus sine overmenn i de to eldre herrene Muhammad Rafiq og Mohammad Iqbal, som nok en gang fortjener å hylles. I 20 minutter måtte de kjempe med Manshaus. Hvert sekund må ha føltes som et hav av tid.

Selvsagt er det lett å være etterpåklok. Men utvalget kan ikke beskyldes for å stille urimelige kriterier for evalueringen sin.

De konkluderer for eksempel med at håndteringen av tipset Politiets sikkerhetstjeneste mottok om Philip Manshaus ett år i forveien, var god nok. Evalueringen gir heller ikke næring til

Det er ingen tvil om at responstiden skulle vært kortere ”

teorien om at PST har vært for lite opptatt av høyreekstreme trusler.

PST må åpne opp

Derimot gir utvalget klar beskjed om at det er nødvendig med mer åpenhet fra PST.

Sikkerhetstjenesten må fortelle mer om hva de vet og hva de gjør, både til politiet ellers og til samfunnet i stort. Anja Dalgaard Nielsen, utvalgets danske leder, påpekte at dette har både en demokratisk verdi og en instrumentell verdi. Demokratisk, ved at befolkningen blir mer opplyste om hvilke trusler som eksisterer. Instrumentell, ved at en opplyst befolkning også kan forebygge og begrense terror.

Avveiningen er blant annet behovet for å beskytte kilder og ikke skape frykt. Men PST-sjef

Hans Sverre Sjøvold var i all hovedsak enig i kritikken mot hans organisasjon på pressekonferansen.

Da må man jo spørre seg hvorfor ikke denne økte åpenheten er på plass allerede.

Mer åpenhet

Manshaus-saken er et godt eksempel på hvordan mer åpenhet kunne gjort responsen bedre.

PST hadde hevet trusselnivået fra høyreekstreme miljøer seks uker tidligere. Årsaken var blant annet frykten for at nordmenn kunne komme til å la seg inspirere av det massive terrorangrepet i Christchurch i New Zealand samme vår. Som Philip Manshaus ganske riktig var inspirert av.

Problemet var at bare PST, et par ministre og noen få i politiet visste om denne nye vurderingen.

Det er ikke vanskelig å se for seg en litt raskere håndtering på operasjonssentralen dersom forhøyet høyreekstrem terrortrussel hadde vært allmennkunnskap. Tross alt ble det meldt om en hvit mann med våpen i en moské.

Men den aller største knappen, den såkalte PLIVO-prosedyren, ble altså ikke trykket på. Dette er en instruks for håndtering av pågående, livstruende vold. Den kom i 2015 som et resultat av 22. juli-aksjonen.

Noe av det mest overraskende i rapporten er at PLIVO kun er iverksatt én gang i Oslo politidistrikt i løpet av fem år. Det tyder på at terskelen for å sette alle kluter til i skarpe oppdrag fortsatt er for høy hos politiet.