Myten om 7. juni
Isin interessante kronikk om kong Haakons hjemkomst 7. juni 1945 poengterer Carl Emil Vogt at kongens rolle i krigshistorien har vokst med årene. Vogt trekker linjene tilbake til hvordan kongen nærmest ble mytologisert i krigsårene.
Den utbredte oppfatningen om at kongen valgte å komme hjem 7. juni fordi dette var femårsdagen for avreisen og førtiårsdagen for unionsoppløsningen, er i seg selv et eksempel på mytedannelsen. Kong Haakon selv ga en annen versjon.
«Han fortalte at det var først like før avreisen, at han fikk vite at han kunde komme den 7. juni», noterte historikeren Jacob S. Worm-Müller etter en middag med kongen og kronprinsparet 1. januar 1947. «Olav sa at det skyldtes at man måtte ha amerikanske tropper med tanks. Der lå jo en hel tysk panserdivisjon på Gardermoen. ‘En lørdag [2. juni] fikk vi beskjed om å reise’, sa kongen, ‘og mandag kvell [sic] reiste vi, så det ble en kort tid til å si adjø’.»
Passer med heltebildet
8. mai meldte informasjonskontoret i London at kongen kunne ventes til Oslo i løpet av ti dager, men kort tid etter sa statsminister Nygaardsvold at kongen neppe ville komme til 17. mai, men håpet å være hjemme igjen innen 7. juni.
Da hoffsjef Peder Wedel Jarlsberg kom til London mandag 21. mai, fikk han høre at hjemreisen trolig ville skje i begynnelsen av neste uke. Dagen etter sa kongen «at det var de militære myndigheters sak å avgjøre når hjemreisen var forsvarlig». General Andrew Thorne, som hadde kommandoen i Norge, rapporterte 27. mai at kronprinsen og de statsrådene som allerede hadde vendt hjem, syntes 7. juni ville være en passende dato.
Samtidig undret han seg over at nordmennene ikke kunne forstå at kongen ikke kunne få komme før de ca. 350.000 tyske troppene i Norge var avvæpnet. At det til slutt ble 7. juni, skyldtes altså først og fremst at kongen ikke fikk lov av de allierte militære myndighetene til å komme tidligere, fordi situasjonen ikke var sikker nok.
Det passet nok bedre med heltebildet å gi inntrykk av at kongen valgte å vente en måned etter frigjøringen, for å kunne komme hjem på dagen fem år etter at han dro.