75 år siden Den store seieren

Iår er det 75 år siden Den store fedrelandskrigen tok slutt. Flere generasjoner er vokst opp i løpet av disse årene. Planetens politiske kart har endret seg. Sovjetunionen som vant en storslått og knusende seier over nazismen og reddet verden, finnes ikke lenger.

Også krigens begivenheter, selv for dem som deltok i den, ligger langt tilbake. Men hvorfor er det egentlig slik at 9. mai i Russland feires som den viktigste høytiden, mens 22. juni stopper livet nesten opp og man får en klump i halsen?

Hvor kom jernviljen fra?

Det er vanlig å si at krigen har satt dype spor i alle familiers historie. Bak disse ordene ligger millioner av menneskeskjebner, deres lidelser og smerter forbundet med tap. Stolthet, sannhet og minner.

For meg og mine jevnaldrende er det viktig at våre barn, barnebarn og oldebarn forstår hvilke prøvelser og lidelser deres forfedre måtte gjennomgå. Hvordan og hvorfor klarte de å holde ut og seire? Hvor kom deres genuine jernvilje fra, en vilje som forundret en hel verden?

Ja, de forsvarte sine hjem, barn, kjære og familier, men de hadde én ting til felles. Det var kjærligheten til hjemlandet, til fedrelandet. Denne dypt personlige følelsen som i sin fulle bredde er reflektert i vårt folks natur, ble en av de avgjørende følelsene i folkets heltemodige offerkamp mot nazistene.

Masseundertrykkelsens grusomheter Det er både nødvendig og aktuelt å gå tilbake til det vi lærte av fortiden. Samtidig oppsto det både mange følelser, dårlig skjulte komplekser og hissige anklager. En rekke politikere har av gammel vane i hastverk beskyldt Russland for å skrive om historien, men de klarte ikke å motbevise et eneste faktum eller argument som ble trukket frem.

Det er prinsipielt viktig at man støtter seg utelukkende på materiale fra arkiver og øyenvitnenes vitnesbyrd, samtidig som man utelukker alle ideologiske og politiske spekulasjoner.

Stalin og hans miljø fortjener mange rettferdige beskyldninger mot seg. Vi husker både regimets forbrytelser mot sitt eget folk og masseundertrykkelsenes grusomheter. Jeg vil gjenta at sovjetiske ledere kan bli bebreidet for mangt, men ikke for å mangle forståelse for eksterne trusler.

De så at man forsøkte å la Sovjetunionen takle Tyskland og dets allierte alene, én mot én. De handlet ut fra det at dette utgjorde en virkelig fare når det gjaldt å vinne verdifull tid for å styrke landets forsvar.

Sovjetunionens etterfølger

Det snakkes mye om og fremsettes mange anklager mot det moderne Russland i forbindelse med ikkeangrepspakten som ble inngått da.

Ja, Russland er Sovjetunionens etterfølger. Den sovjetiske perioden med alle dens triumfer og tragedier utgjør en uadskillelig del av vår tusen år lange historie. Men la meg minne om at Sovjetunionen har kommet med en rettslig og moralsk vurdering av den såkalte MolotovRibbentrop-pakten.

I vedtak av 24. desember 1989 fordømte Det øverste sovjet offisielt de hemmelige protokollene som «personlig maktutøvelse». De reflekterer på ingen måte «viljen til det sovjetiske folket som ikke er ansvarlig for denne konspirasjonen».

Samtidig er det andre stater som foretrekker ikke å minnes avtaler som bærer underskriftene til nazistene og vestlige politikere.

Alle ledende land er i en eller annen grad skyldig i krigsutbruddet. Hvert land begikk uopprettelige feil ved selvsikkert å tro at det gikk an å overliste andre, skaffe seg ensidige fordeler eller stå utenfor den forestående globale katastrofen. For en slik mangel på fremsynthet og for å unnlate å opprette et system for kollektivt forsvar måtte man bøte med millioner av menneskeliv og kolossale tap.

Sannhet og objektivitet

Mange anerkjente forskere fra forskjellige land skal lete etter balanserte vurderinger av tidligere hendelser. Vi trenger alle sannhet og objektivitet.

Jeg har alltid oppfordret, og det gjør jeg fortsatt, mine kolleger til en rolig, åpen og tillitsbasert dialog og et selvkritisk uforbeholdent syn på felles fortid. En slik tilnærming vil gjøre det mulig å unngå å gjenta feil som ble begått den gangen, og sørge for en fredelig og gunstig utvikling i mange år fremover.

Men mange av våre partnere er ennå ikke klare for et slikt felles arbeid. Tvert imot.

Ved å forfølge sine egne mål øker de antallet og omfanget av informasjonsangrep mot vårt land. De forsøker å få oss til å komme med unnskyldninger og føle skyld, og de vedtar tvers gjennom hyklerske politiserte erklæringer.

Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen, ikke den som er blitt glattet ut og lakkert ”

Nedrig å håne minnet

Bortsett fra trusselen mot de grunnleggende prinsipper for verdensordenen finnes det også en moralsk side. Det er nedrig å spotte og håne minnet.

Det å glemme historiens lekser fører unngåelig til smertefull gjengjeldelse. Vi kommer alltid til å forsvare den sannheten som er basert på dokumenterte historiske fakta og til å fortsette å fortelle om hendelser fra andre verdenskrig på ærlig og uforbeholdent vis.

Dette er et av målene med et omfattende prosjekt i Russland som skal sørge for å opprette den største samlingen av arkivdokumenter, kino- og fotomateriale som omhandler andre verdenskrig og mellomkrigstiden.

Det var Sovjetunionen og Den røde armé som kom med det avgjørende bidraget og «kvernet» nazismen, uansett hva man måtte prøve å bevise nå. Helter som ble omringet utenfor Bialystok og Mogilev, Uman og Kiev, Vjazma og Kharkov og kjempet til siste slutt. Helter som gikk til angrep utenfor Moskva og Stalingrad, Sevastopol og Odessa, Kursk og Smolensk. Helter som frigjorde Warszawa, Beograd, Wien og Praha. Helter som stormet Kønigsberg og Berlin. Vi forsvarer den ekte sannheten om krigen, ikke den som er blitt glattet ut og lakkert.

Mistet hver syvende innbygger

Det totale antallet soldatdagsverk som Tyskland brukte på den sovjetiske fronten, er minst ti ganger høyere enn antallet soldatdagsverk på alle de andre frontene mot de allierte til sammen.

Den sovjetiske fronten tiltrakk seg også fire femtedeler av tyske stridsvogner og omtrent to tredjedeler av de tyske flyene. Totalt brukte Sovjetunionen rundt 75 prosent av all militær innsats til koalisjonen som kjempet mot Hitler. I løpet av krigen knuste Den røde armé 626 divisjoner tilhørende aksemaktene, hvorav 508 var tyske.

I sin tale til det amerikanske folket 28. april 1942 sa president Roosevelt følgende: «De russiske styrkene knuste og fortsetter å knuse flere troppestyrker, fly, stridsvogner og kanoner tilhørende vår felles fiende enn alle de andre forente nasjoner

til sammen.» Churchill skrev i et brev til Stalin 27. september 1944 at «det var nettopp den russiske armeen som dro ut tarmene på den tyske krigsmaskinen».

Sovjetunionen mistet hver syvende av sine innbyggere, Storbritannia én av 127 og USA én av 320.

Vi husker de kolossale tapene

Innsatsen fra alle land og folk som kjempet mot en felles fiende, førte til seieren. Den britiske arme forsvarte landet sitt fra angrep, kjempet mot nazistene og deres satellittstater i Middelhavet og i NordAfrika. Amerikanske og britiske styrker frigjorde Italia og åpnet den andre fronten. USA utførte kraftige og knusende angrep mot aggressoren i Stillehavet.

Vi husker de kolossale tapene det kinesiske folket led, og dets store rolle i nederlaget til de japanske militaristene. Vi må heller ikke glemme soldatene fra de frie franske styrker som ikke erkjente den skammelige kapitulasjonen og fortsatte kampen mot nazistene.

Vi vil også alltid være takknemlig for hjelpen fra de allierte som forsynte Den røde armé med ammunisjon, råvarer, matvarer og krigsmateriell. Og denne hjelpen var betydelig – rundt syv prosent av Sovjetunionens totale militære produksjon.

Kjernen i koalisjonen mot Hitler begynte å ta form rett etter angrepet på Sovjetunionen da landet fikk betingelsesløs støtte fra USA og Storbritannia i kampen mot Hitler-Tyskland.

En hjelpende hånd

Sovjetunionen oppfylte sine forpliktelser overfor de allierte til fulle og strakk alltid ut en hjelpende hånd. På den måten støttet Den røde armé gjennom den omfattende operasjonen Bagration i Hviterussland, landsetting av engelske og amerikanske tropper i Normandie.

Mot midten av 1944 ble fienden fordrevet ut av nesten hele det sovjetiske territoriet, men den måtte også knuses i selve hiet sitt. Da startet Den røde armé sin frigjørende misjon i Europa og reddet hele nasjoner fra utslettelse og undertrykkelse, fra Holocausts grusomheter. Reddet på bekostning av hundretusenvis av sovjetiske soldaters liv.

Opprettelsen av et moderne system for internasjonale relasjoner var et av de viktigste resultatene av andre verdenskrig. Selv de mest uforsonlige geopolitiske, ideologiske og økonomiske motsetninger er ikke i veien for å finne former for fredelig sameksistens og samhandling, dersom det finnes et ønske og en vilje til det.

Vi må diskutere fremtiden sammen

Vi har hatt fredeligere tider enn i dag. Alt endres – global maktbalanse og innflytelse, det sosiale, økonomiske og teknologiske livsgrunnlaget, samfunn, stater og hele kontinenter. I tidligere tider har slike store endringer i praksis aldri unngått å føre til store militærkonflikter og maktkamp for å bygge opp et nytt hierarki i verden.

Takket være klokskapen og fremsyntheten til politikerne i de allierte landene klarte man å skape et system som har begrenset de ekstreme utslagene av en slik objektiv rivalisering som historisk har vært typisk for den globale utviklingen.

Vår plikt, plikten til alle som påtar seg politisk ansvar, og først og fremst representanter for seiersmaktene i andre verdenskrig, er å garantere for at dette systemet videreføres og forbedres. I dag, akkurat som i 1945, er det viktig å vise politisk vilje og diskutere fremtiden sammen.

Stole på hverandre

Våre kolleger – Xi Jinping, Emmanuel Macron, Donald Trump og Boris Johnson – støttet det russiske initiativet om å avholde et møte blant lederne for de fem atommaktene som er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet. Vi takker dem for det og håper at et slikt personlig møte kan finne sted ved første anledning.

Vi kan og må stole på hverandre ved å støtte oss på det felles historiske minnet. Dette vil tjene som et solid grunnlag for vellykkede forhandlinger og samordnede handlinger for å st yrke stabiliteten og sikkerheten i verden, for velstand og velvære til alle stater.

Dette er vår felles plikt og ansvar overfor hele verden, både nåværende og fremtidige generasjoner.

Artikkelen ble først publisert på presidentens egen nettside. Dette er en forkortet utgave.