Den verdiskapende offentlige sektor
NHO-direktør Ole Erik Almlid har i den senere tid kommet med flere uttalelser om offentlig sektors rolle i verdiskapningen. Skal vi tro uttalelsene, har offentlige sektor lite å fare med i den sammenheng.
Offentlig sektor spiller en stor rolle for verdiskapningen i Norge. Det følger av rollen og de oppgaver offentlig sektor har. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den utgjør mer enn 80 prosent av vår nasjonalformue. Størsteparten arbeider i privat sektor. Den offentlige skolen har hovedansvaret for å utdanne arbeidskraften. Kunnskap og verdier skolen gir oss, er avgjørende for hele landets verdiskaping.
Universitetene og sykehusene er avanserte forsknings- og kunnskapsbedrifter. De formidler og deler av sin kunnskap med resten av samfunnet. Innovasjon og utvikling i offentlig sektor gjør sektoren bedre, samtidig som innkjøp og utviklingskontrakter styrker privat sektor. Den gjensidige avhengigheten preger forholdet mellom offentlig og privat sektor. Samspillet har bidratt sterkt til utviklingen av landet vårt.
Samfunnsmodellen er blant våre største fortrinn ”
Fellesskapets betydning
I en slik sammenheng er det vanskelig å se hva NHO nå ønsker å oppnå. Fellesskapets betydning er blitt tydelig for alle den siste tiden. I kriser og nedgangstider vender vi oss dit. Bevilgningene Stortinget har vedtatt, er nødvendige for å hjelpe bedrifter og enkeltpersoner som er blitt rammet av tiltakene i forbindelse med pandemien.
Tiltakene blir finansiert gjennom økt bruk av oljepenger. Vi låner av «fremtiden» istedenfor å låne i markedet. Fremover må vi bruke mindre i statsbudsjettet enn det vi ellers kunne gjort. I Norge har vi tradisjon for å arbeide sammen, ikke bare i krisetider. Fellesskap og samarbeid har gjort Norge til det Norge er.
Hovedavtalen mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening i 1935 var på mange måter starten. Ordnede forhold i arbeidslivet og gode kjøreregler knyttet til forhandlinger mellom partene har skapt store verdier for Norge i årene siden. I tillegg til partene i arbeidslivet stiller myndighetene opp. Dette trepartssamarbeidet – «Den norske modellen» – har tjent og tjener Norge og alle som bor og arbeider i dette landet, godt.
Fortellingen om Norge
Et eksempel er håndteringen av den økonomiske krisen tidlig på 1990-tallet. Arbeidsledigheten var høy, det samme var rentene. De største bankene våre sto på kanten av stupet. Den norske modellen mobiliserte sine krefter. Sammen tok vi oss ut av krisen.
Samspillet, ikke splittelse, mellom offentlig og privat sektor ble avgjørende.
Fortellingen om Norge handler også om politisk fremsyn og kloke vedtak. Vedtak som har utløst stor verdiskaping i privat sektor og samtidig sikret at verdiene har kommet alle til gode. Konsesjonslovene som sikret nasjonen råderetten over vasskraften. Enigheten i Stortinget om at oljeog gassressursene tilhører folket. Opprettelsen av Oljefondet i 1990, og hvordan vi forvalter fondet og inntektene, til beste for både nåtid og fremtid.
Arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor har kommet til gjennom mange år. Den er valgt fordi vi stort sett får de beste resultatene. Det gjelder både materielle verdier som blir skapt, og viktige samfunnsverdier. Samfunnsverdier knyttet til små forskjeller, rettferdighet, tillit og trygghet. Slike verdier som er vanskelig å måle.
Høy internasjonal standard Samfunnsmodellen er blant våre største fortrinn. Min generasjon har fått store muligheter, gitt gjennom felles arbeid der vi står sammen om de store oppgavene. Der offentlig og privat sektor er hverandres nødvendighet og utfyller hverandre til felles beste. Teorier og ideologi om hvordan vi organiserer arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor, vil alltid kunne diskuteres. Det er ulikt fra land til land.
Norge scorer høyt i internasjonal sammenheng også når det gjelder offentlig sektors effektivitet og dyktighet. Offentlig og privat sektor må både bli bedre hver for seg og sammen. Det er den overbyggende helheten som teller. Det er ikke slik at den ene er en klamp om foten for den andre.
Det handler om hvordan vi totalt sett forvalter landets materielle og menneskelige verdier. Det handler om klokskap både i offentlig sektor og i privat sektor. De store utfordringene knyttet til klima og demografi, til utvikling og foredling av arbeidskraften, må vi løse sammen.