Samfunnsdebatten er fremdeles ikke for alle
Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås tar utgangspunkt i blant annet min kronikk fra i fjor høst i sin ferske lørdagskommentar om norsk offentlighet. Jeg ga kronikken min i sin tid den noe tabloide tittelen «Offentligheten er død» i papirutgaven av Aftenposten.
Her hevdet jeg at nordmenn mangler felles plattformer, fungerende debattflater og delte nyhetsvaner. Åmås omtaler nevnte tittel som absurd og skriver at mine tre hovedpoeng er «like feil».
Dette er påstander jeg ønsker å imøtegå.
Overser de viktigste drivkreftene
Først kan jeg si meg enig med Åmås i at samfunnsdebatten i Norge som regel holder et høyt nivå. Det slår jeg også fast i min kronikk. Trolig har offentligheten i bred forstand, definert som rommet hvor individer møtes for meningsbryting og debatt, aldri favnet bredere eller vært mer inkluderende enn i dag.
Det betyr ikke at vi har en felles offentlighet. Det jeg pekte på, er at dagens mediebruk er blitt mer fragmentert. Vi lever i del-offentlighetenes tid.
Når Åmås skriver at svakhetene ved samfunnsdebatten «bare» er mangel på folkelighet og folkeskikk, er det en observasjon gjort fra hans ståsted. Dessuten unngår han å nevne noen av de viktigste utviklingstrekkene i dagens medielandskap.
1. Felles plattformer
Selv om redaksjonelle medier er vår viktigste nyhetskilde, foregår nyhetsdeling og debatt primært på digitale plattformer som krever innlogging. Facebook er fremdeles den største, men befolkningen forflytter seg til plattformer som Reddit, Tiktok, Signal, og nettspill som Fortnite.
Et aktuelt eksempel er den siste tids debatt om Clubhouse – et sosialt nettverk som krever både Iphone og en eksklusiv invitasjon for å kunne delta. Advokat Jon Wessel-aas omtalte digitaliseringsminister Linda Hofstad Hellelands invitasjon til å diskutere en kommende stortingsmelding på appen som «demokratisk uansvarlig».
Plattformer er altså infrastrukturen som muliggjør bred debatt. Tendensen til at befolkningen forflytter seg til ulike del-offentligheter som følger demografiske skillelinjer som alder, utdanning og klasse, nevnes ikke av Åmås.
2. Fungerende debattflater
Åmås skriver at jeg tar «like feil» om at debattflatene fungerer dårlig. Mitt poeng bygger på forskning om nettdebatter og henviser ikke til landets debattredaksjoner. Der er det uansett begrenset med plass og topptungt, slik Åmås påpeker.
Institutt for samfunnsforskning publisert nylig en rapport som finner at bare rundt 5 prosent av nordmenn deltar i opphetede nettdebatter. En høylytt minoritet bidrar til å ekskludere det store flertallet, slik også Åmås er bekymret for i sin kommentar.
Videre finner den nyslåtte doktoranden Ida Andersen at nettdebatt om innvandring «preges av fremvisning, snarere enn utveksling, av meninger».
Det er stikk i strid med idealet om at kraften i de bedre argumenter skal drive samfunnsdebatten videre. Andersen dokumenterer tvert imot hvordan digital meningsbrytning domineres av subjektive uttrykk, stillingskrig og fiendtlige angrep.
De aller fleste åpne nettdebatter fungerer dårlig. Derfor har de fleste aviser stengt sine kommentarfelter.
Det viser at vi ikke har velfungerende og felles debattflater, men søker oss til deloffentligheter.
3. Delte nyhetsvaner
Selv om vi har et rikt medietilbud i Norge, er nyhetsbruken fragmentert. Riktignok er Norge det landet i verden hvor flest har tilgang til betalte nyheter. Samtidig vet vi at abonnement på aviser generelt, og smalere aviser som Dagens Næringsliv og Morgenbladet spesielt, følger klassemarkører som inntekt og utdanning, alder, og trolig også kulturell bakgrunn.
Aftenposten kan potensielt nå et større publikum enn for tjue år siden, men flertallet av leserne er fremdeles en gråhåret høystatusgruppe. Samlet er det i underkant av 5 prosent av befolkningen som har tilgang til Aftenpostens innhold bak betalingsmur, som Åmås’ lørdagskommentar.
Det stemmer at halvparten av befolkningen er innom VG hver dag, men det betyr ikke at de leser debattstoff eller nyhetssaker. Økonom og forsker Julia Cagé finner at digitale nyhetslesere i snitt bruker mindre enn fem minutter pr. dag på nettaviser, og mindre enn ett minutt pr. tekst de leser.
Jeg har tidligere dokumentert hvordan landets aviskommentatorer utgjør en elite som i brede trekk leses av eliten. Jeg har også dokumentert hvordan oppslutningen til NRKS Dagsrevyen har sunket fra 50 prosent på 1980-tallet til at 12 prosent så hele sendingen i 2019.
I aldersgruppen 20–39 år er andelen under 3 prosent. Det indikerer at det dype og felles informasjonsgrunnlaget forvitrer.
En felles offentlighet er en illusjon
Det kan godt tenkes at den norske samfunnsdebatten er verdens beste. Samtidig er mine tre hovedpoeng gyldig: 1. Felles plattformer er et premiss for felles debatt. 2. Åpne digitale debatter fungerer uansett dårlig. 3. Vi har ikke felles nyhetsvaner eller informasjonsgrunnlag.
Åmås og jeg er i alle fall enige om at den topptunge samfunnsdebatten – den vi både observerer og deltar i – lever i beste velgående. Det Åmås dog overser, er konsekvensen av topptungheten: De som ikke er representert, følger ikke med.
For å bedre situasjonen må det stilles en presis diagnose.
Derfor må illusjonen om en felles offentlighet – i betydningen at flertallet av befolkningen engasjerer seg i samfunnsdebatten eller reelt sett kan delta og bli hørt – legges død.
For å g jøre offentligheten bedre må det stilles en presis diagnose