Pornolandet: Er vi klare for en ny pornokamp?
Pornoen vant, kvinnebevegelsen tapte. Mistet vi også uskylden i pornorevolusjonen? En norsk dokumentarserie forsøker å gi noen nye svar.
Under et av intervjuene med norske pornomotstandere i denne serien innrømmer en av de eldste at hun på et tidspunkt trodde at kampen var vunnet. De hadde brent pornoblader på bål og vært vitne til at kampen ble kronet med sexkjøpsloven, og pornokongen Leif Hagen var for lengst drevet ut av landet. Så feil kan man ta.
Som en av hennes tidligere motstandere, eks-pornoredaktør Jan Petter «Benny Bankboks» Askevold, formulerer det: Pornoen er nå overalt. Han sier det med et visst vemod. For også han representerer en mer uskyldig tid i historien om den norske pornokampen. Mange av oss som vokste opp med korstoget mot pornobladene, har i dag vanskelig for å fatte at noen kunne bli så opprørt over så lite.
Siden den gang har pornografien utviklet seg i retninger ingen den gang kunne forestille seg. Den er overalt, men mindre synlig i det fysiske, offentlige rom. Den er likevel bare noen tastetrykk unna våre barn og unge, som av årsaker som fortsatt synes å plage oss, lar seg fascinere av sex og oppsøker det aktivt.
Avmystifiserer
Når barn og unge trekkes inn i pornodebatten, er det ofte et resultat av moralsk panikk. Denne serien har heldigvis inntatt et mer modent og nysgjerrig perspektiv.
The usual suspects er naturligvis med, som psykologer, sexologer, feminister og liberalister. Dette er mennesker som utelukkende snakker sak, og som sjelden blir personlige. Det blir derimot de som produserer pornoen. De har en historie å fortelle, ofte ved å leve i ytterkanten av det etablerte samfunnet. Dermed fremstår de også som mer menneskelige. Det er en av de (kanskje) utilsiktede effektene av å se serien.
Som for å avmystifisere pornoens aktører, har serieskaperne latt et harmløst ektepar som lager egne pornofilmer reise rundt i landet vinterstid for å gjøre sine opptak. Det danner en slags «Norge Rundt»-ramme om det hele som i starten er komisk og avvæpnende. Har vi et pornoproblem, spør serien, og makter etter hvert å heve seg over kryssilden mellom de etablerte frontene og formulere mer komplekse problemstillinger.
Uoversiktlig terreng
Vi får se konturene av hvordan de unges seksualitet formes av pornografien, på godt, men mest vondt. Grensene kan fort forskyves, enten man er avhengig av porno eller forsøker å tjene penger på å selge bilder av seg selv på sosiale medier.
Her er det ingen klare juridiske eller etiske grenser. Det hjelper ikke å skape ekstra stigma rundt hva disse (ofte) sårbare aktørene foretar seg, synes seriens konklusjon å være. Det vi trenger er god, gammeldags folkeopplysning. Seksuell kompetanse, kaller en feministisk pornoprodusent det. Det er her serien gir oss etterlengtede perspektiver.
Personlig setter jeg pris på at noen også etterspør kjærligheten og romantikken i det hele.
Men egentlig er det på siden av pornodebatten. Folk har sex. Punktum. Hva slags følelser de legger i det og hvordan det formidles, er ikke vår sak, så lenge det ikke bryter med loven.
Kom pornoen med Marshall-hjelpen?
Men temaets enorme spennvidde virker noen ganger overveldende på serieskaperne og etterlater et springende inntrykk. Pornografiens historie farer de altfor raskt over.
Hadde vi ikke visst bedre, kunne man tro at Marshall-hjelpen bragte pornografien til Norge. Men som Harald Eias Oslolosen har påpekt, så har vi opp gjennom historien «laga porno’n vår sjæl».
Selv om vi møter flere av intervjuobjektene på jobb, står og sitter de fleste foran kamera mens de snakker. Det blir fort statisk.
Rammehistorien med det omreisende pornofilm-teamet er en befriende avveksling i starten, men blir etter hvert repeterende og kjedelig.
Derfor blir ikke dette den definitive dokumentarserien om pornografien i Norge. Men som statusrapport over hvor vi befinner oss i debatten, og ikke minst hvor barna våre befinner seg, duger den.