Pandemiens Vm-ansikt
Kun restene av den tyske byens Vm-drøm står igjen. Likevel har det en verdi.
Norges hoppsjef skjærer grimaser. For ett år siden så Clas Brede Bråthen neppe for seg at forberedelsene til VM skulle handle om å gape høyest mulig. Men der er vi nå.
Utenfor ishallen i Oberstdorf er det kø. Innenfor står en eldre mann i gul vest og peker ut hvilken av de fem båsene som er ledig. Mandag ble det tatt 1800 koronatester her. Trolig vil smittejegerne i denne hallen utføre 800 tester om dagen den neste halvannen uken.
Testregimet er noe alle må gjennom. Utøverne. Støtteapparat. Frivillige. Oss journalister. Ingen slipper unna. Publikum slipper ikke slipper inn. Slik kan mesterskapet gjennomføres.
Lite minner om idrettsfest i den tyske alpebyen like ved Østerrikegrensen. Andre syn dominerer. Det er personell i heldekkende beskyttelsesdrakter, Qr-koder med svar på koronatester og frivillige som instrueres for oppgaven som et smittevernKripos.
Påminnelsene er overalt. De skriker om hvilken verden vi lever i akkurat nå. Spørsmålet presser seg frem: Er dette greit?
Store forskjeller mellom land
Pandemien har understreket hvor forskjellig ulike land ser på verden. Det gjelder ikke minst idretten.
I Norge blir det ikke noe verdenscup i Holmenkollen i år. Også en lang rekke andre konkurranser må flyttes ut av landet. I Mellom-europa har idretten stort sett gått som normalt.
Derfor har diskusjonene om ski-vm i Tyskland handlet mer om hvordan enn om det skal skje.
Da nye mutasjoner endret kampen mot viruset i hele Europa, var ikke reaksjonen å avlyse mesterskapet. I stedet ble testregimet strengere. Rett før helgen ble arrangøren pålagt nye krav fra myndighetene. Det betyr test eller hurtigtest annenhver dag.
VM starter for fullt torsdag. Tirsdag var håndverkere i full sving bak langrennsstadion. Der setter de opp en ny stasjon for hurtigtester.
Viruset er lunefullt. Det er sant at testregimer reduserer risiko for smittespredning. Jo strengere regimet er, desto mer reduseres risikoen. Men den kan aldri fjernes helt. Spørsmålet blir derfor om det er en akseptabel risiko. Og ikke minst: Er de positive sidene sterke nok til at det er verdt det?
I denne vurderingen skilles nok mange.
Resten av en drøm
Oberstdorf var byen som drømte om en ny Vm-fest, slik de hadde i 2005. Den gangen ble 350.000 billetter revet vekk.
Nå var målet å selge 300.000 billetter. Næringslivet så for seg et yrende liv. Gater fulle av fulle nordmenn. Penger i kassen.
Så traff viruset som et knyttneveslag i mars i fjor. Nå er gatene nærmest tomme. Fuglene får kvitre uten avbrytelser fra klirring fra ølglass, sang, Rune Tribune eller noe annet. Kun restene av drømmen står igjen. Arrangøren regner med at 4500 mennesker vil være til stede underveis.
Oberstdorf er jo egentlig en stengt by i en stengt region i et hardt pandemipreget land. De eneste hotellene som får ha åpent nå, er de som huser Vm-arbeidsreisende. Gjennom restaurantvinduer ser vi mørke rom og oppstablede stoler. Støvet forteller at det neppe ble gjort kvelden i forveien. Butikker er stengt. Et bakeri holder åpent. Men det er bare til VM er over.
Inntil nylig var det portforbud om kveldene her. Slik var det i hele Bayern-regionen. 15. februar løsnet myndighetene noe opp i områder med lav smitte. Det gjelder blant annet Oberstdorf.
Det viktigste argumentet
Snøen ved langrennsstadion kjemper med ryggen mot veggen denne tirsdagsformiddagen. Den brennende solen presser seg på.
Hvis Hans Christer Holund skulle gjenta solobragden fra femmila i Seefeld-vm i disse løypene, vil han ikke bli møtt av et brølende folkehav. Alt han vil se, er plakatene av mennesker på tribunen og Tv-kameraene.
Det viktigste argumentet for at VM er verdt risikoen, ligger i det siste.
– Det er vel ikke noe argument at vi får utøvd jobben vår, for det er det en hel haug med andre som ikke får gjort. Men forhåpentlig er det noen titall eller hundre millioner som får underholdning og livsglede i en ellers trist verden, sier langrennssjef Espen Bjervig.
Det er spesielt å delta i VM når det før
ste du våkner til om morgenen er varsler om nye smittetall i Norge. For Bjervig føles det likevel riktig å være her.
Mange bryr seg ikke om idrett. Men kanskje er det et lyspunkt for mange nok til at det er verdt det. Spesielt under en pandemi der uroen over ensomhet og psykisk helse stiger for hver dag.
Bjervig forstår at ikke alle nødvendigvis ser det slik: Hvorfor skal akkurat idrettsutøvere få reise på kryss og tvers? Hvorfor skal dette være mer spesielt en annen type arbeidsinnvandring?
Slik er det heller ikke åpenbart at det er riktig av mediene å sende personell hit. Det er et viktig journalistisk prinsipp å være til stede der det skjer. Slik kan vi enklere gjøre selvstendige undersøkelser. Og selv om sport er underholdning, er det også penger og makt. Hvis VM rammes av en dopingskandale, er det viktig at det dekkes skikkelig. Det er likevel legitimt å spørre om det er helt kritisk å være her.
Andre land ristet på hodet
Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske langrennslandslaget for å se at dette er kompliserte spørsmål. Ledelsen sa selv nei til norsk deltagelse i Tour de Ski.
I andre land ristet de på hodet over disse nordmennene som nektet å følge flokken. Trolig var det enklere for Norge å stå for valget overfor sponsorer enn det ville vært for løpere fra en del andre steder. Det reflekterer ulike samfunns syn på koronakampen. I Norge har den vært preget av lav aksept for å ta risiko.
Norge argumenterte med at de satte utøvernes helse først. Det er mye vi ennå ikke vet om skadevirkningene av viruset. Det norske laget var ikke villige til å ta noen sjanser.
Erfaringene fra verdenscupstarten i finske Ruka spilte en rolle. Da landslagstrener Eirik Myhr Nossum testet positivt, opplevde det norske teamet at viktige beslutninger ble overlatt til dem. Beskjeden var at Nossum og personen bak ham på flyet måtte i karantene. Norsk praksis er strengere. Ledelsen valgte å sette hele laget i karantene.
Det viste seg at Nossums hurtigtest var falsk alarm. Men opplevelsen ble en tydelig påminnelse om risikoen.
Strengere rutiner
Rutinene i Oberstdorf er strengere enn i verdenscupen. Der ankommer utøverne med en fersk negativ test. Så er de i testboblen til konkurransene er over.
Det er ikke den eneste synlige forskjellen. Da en i det norske teamet skulle innom butikken etter 20 timers kjøretur fra Norge, ble han jaget på dør. Tyskerne godtar ikke de medisinske munnbindene som selges på norske apoteker. Har du ikke på riktig munnbind, risikerer du over 25.000 kroner i bot.
Samtidig som mye er strengt, er det noen paradokser. For å komme inn i landet måtte nordmenn ha fersk, negativ koronatest. Vi måtte fylle ut et digitalt skjema hos tyske myndigheter. Men ved flyplassen i Frankfurt var det ingen kontroll. Der var det bare å spasere rett gjennom.
I intervjusonen ved langrennsstadion ser det ut til at all skrivende presse blir skvist inn på et område med åtte skritt mellom kortveggene og fire mellom langveggene. Det kan bli trangt når Johannes Høsflot Klæbo har tatt gull.
Hoppsjef Clas Brede Bråthen skulle gjerne hatt et VM som normalt. På vei inn til koronatesten i ishallen tenker han på at alternativet er mye verre.
– Det er bare bra at det blir noe av, sier han.