Først kom stridsvognene rullende mot fronten. Så hørte de suset fra dronene.
Lyden treffer ham først. En svak surring. Nesten som suset fra en aircondition. Så ser han dronen fly gjennom luften. Få sekunder etter ligger 19-åringen begravd mellom restene av broen han sto på. Benet bærer den tyngste vekten av treverket. Dette kan være slutten. Han ligger i ruinene i en time. Smerten er stor der han svever mellom liv og død.
Hundre meter unna kjemper vennene for å nå frem til ham og de døde soldatene som ligger rundt. Men nye droner flyr nærmere. Fienden løper mot dem.
Mer dødelig, mindre eksklusivt
Droner er langt fra noen ny oppfinnelse i krigføring. De har vært på markedet i rundt 20 år.
USAs tidligere president Barack Obama trappet kraftig opp bruken av droner under krigene i Libya, Afghanistan og Libya. Dronene kunne opereres fra hjemlandet og treffe mål på andre siden av verden. Nesten som å operere et videospill.
Men de siste årene har noe endret seg drastisk. Den avanserte teknologien er ikke lenger kun forbeholdt rike land. Dronene blir mindre, raskere og billigere. Også som våpen.
– Mens det tidligere var store nasjoner som hadde det, kan i prinsippet hvem som helst operere angrepsdroner i dag, forklarer oberstløytnant Geir Haagen Karlsen. Han er hovedlærer ved Forsvarets høyskole.
– Det inkluderer fattige land og opprørsgrupper.
En frossen konflikt
Arman og hans medsoldater erfarte det i første rekke på slagmarken.
Han er én av tusenvis av armenske soldater som kjempet i krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan over enklaven Nagorno-Karabakh i fjor høst.
Området ligger på grensen mellom de to landene, sør for Russland. Offisielt, og internasjonalt anerkjent, som en del av Aserbajdsjan. Men i dag er befolkningen som bor der, over 90 prosent armenere. Det var ikke alltid slik.
Da det russiske keiserdømmet falt sammen i 1917, ble området en del av Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk.
Kort tid etter ble republikken delt inn i tre suverene stater underlagt Sovjetunionen: Georgia, Armenia og Aserbajdsjan. I årene som fulgte kriget de to sistnevnte over retten til Nagorno-Karabakh.
I 1920 grep Sovjet-diktatoren Josef Stalin inn og bestemte at området skulle tilhøre Aserbajdsjan. I tiårene etter bodde de to folkeslagene side om side i regionen. Armenere og aserbajdsjanere. Kristne og muslimer.
På slutten av 1980-tallet blusset spenninger opp mellom partene i takt med Sovjetunionens fall. Det eskalerte i en blodig krig mellom de to landene i 1992. Da en våpenhvile ble signert i 1994, var rundt 1 million mennesker drevet på flukt. Tre av fire var aserbajdsjanere.
Noen endelig fredsavtale kom aldri på plass.
En frossen konflikt, er ordene som best har beskrevet situasjonen de siste tiårene.
Hva fikk den til å tine?
Daglig måtte vi g jennomføre amputasjoner på mellom syv og ti soldater ”
Hayk Hovhannisyan, anestesilege
«Karabakh eller døden»
15. juli, 2020. Det murrer i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan.
På grensen til Armenia er tre dager med kamper nylig avsluttet. Skuddvekslinger mellom partene er langt fra uvanlig, men ikke siden 2016 har de vart så lenge og fått så fatale følger som nå.
Den dagen ble en av de 11 soldatene som mistet livet, lagt i jorden. Gravfølget marsjerte gjennom byen. Mens de gikk, slo en menneskemengde følge. Idet de nådde regjeringsbygget hadde folkemengden vokst til 30.000.
«Avslutt karantenetiden og start krigen», ropte de. «Karabakh eller døden».
De krevde Najmaddin Sadigovs avgang. Han var sjefen for landets militære styrker. Panikken bredde seg i regjeringen, ledet av president Ilham Alijev. Han hadde sittet med makten i 17 år, etter at han tok over ledelsen fra faren sin.
Det ville han gjerne fortsette med. Folkets sinne truet makten hans. Noe må gjøres.
Krigen starter
Det er slutten av september 2020. Den armenske soldaten Arman sitter på vakt ved grensen til Aserbajdsjan. Selv om fienden er nær, er dagene på post som oftest rolige. Men det er i ferd med å endre seg.
Stridsvogner dukker opp på rekke og rad på den andre siden av grensen. Store biler ankommer. Soldater strømmer ut. På den armenske siden ber de om forsterkninger. Dagen etter er de på vei til fronten. Det er allerede for sent.
Flere titalls aserbajdsjanske stridsvogner kjører over gressletten mot grensen. Mellom dem stormer soldatene.
Og fra luften strømmer dronene. Slik husker de armenske soldatene høstens skjebnedagen når de snakker med Aftenposten.
Kontrollerte himmelen
At krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia blusset opp på ny, var ingen stor overraskelse for innbyggerne i Nagorno-Karabakh.
Enklaven har vært en krigssone siden våpenhvilen i 1994. Russland, Frankrike og USA fikk i oppdrag å få de to partene til å legge ned våpnene en gang for alle.
Det skjedde ikke. Men ikke av mangel på forsøk. Flere FN-resolusjoner har slått fast at Armenia skulle gi området tilbake til Aserbajdsjan. Samtidig har innbyggerne i Nagorno-Karabakh gjennomført en folkeavstemning der et stort flertall ville tilhøre Armenia. Hundretusenvis av aserbajdsjanske flyktninger som tidligere levde i enklaven, fikk ikke delta i folkeavstemningen.
Med armensk herredømme i enklaven siden 1992 hadde de en klar strategisk fordel da konflikten brøt ut. De kjenner landskapet best. Så hvilke kort kunne Aserbajdsjan spille for å få overtaket?
Svaret ble å ta kontroll over himmelen. Aserbajdsjan har rustet opp i årevis. Ikke minst har landet skaffet seg Bayraktar TB2droner. Våpenet fjernstyres av tre operatører, kan fly i 27 timer og dekke et område på 150 kilometer.
Kjøpet ble offentlig kjent i juni under en pressekonferanse ledet av forsvarsministeren Zakir Hasanov. Samtidig understrek
te han at Tyrkia «broderlig» ville støtte Aserbajdsjansk finansielt i militære operasjoner.
I oktober, etter at krigen brøt ut for fullt, fulgte Tyrkia opp løftet ved å gi nabolandet F-16 jagerfly. Droner og jagerfly skulle vise seg å få katastrofale følger for de armenske soldatene på bakken.
Armenia har i all hovedsak arvet våpen fra storebror Russland. Det har stort sett vært gammelt og utrangert utstyr. Da krigen brøt ut i Nagorno-Karabakh, ble soldatene sendt til fronten med sovjetiske Kalasjnikov-rifler.
På slagmarken falt de som fluer.
Amputerte hver dag
300 meter bak frontlinjen tar anestesilegen Hayk Hovhannisyan dem imot.
De første ukene av krigen er flertallet av de sårede 18 år. Noen et par år eldre. Flere av soldatene ved fronten var midt i sin toårige førstegangstjeneste. Dagen etter at kampene startet, ble det innført krigsrett i landet. Alle menn som var 18 år eller eldre, ble bedt om å melde seg til tjeneste.
Hayk blir sint når han ser de unge soldatenes skader. De hadde ingen sjanser mot det godt rustede aserbajdsjanske artilleriet, ei heller de syriske leiesoldatene.
– Daglig måtte vi gjennomføre amputasjoner på mellom syv og ti soldater, forteller han.
Avhugde ben og armer samles i poser og graves ned i jorden. De har ingen andre måter å bli kvitt dem på.
Under en sjelden pause fra operasjonsbordet ser han ut av vinduet fra danseskolen som midlertidig er omgjort til et militærsykehus.
En hund vandrer rundt på bakken nedenfor. Hayk bråstopper av synet. Det går kaldt nedover ryggen på ham. En menneskearm stikker ut av munnen til hunden.
Få timer før rakk legen en pose med amputerte lemmer til en soldat. Han gravde ikke posen dypt nok ned.
En soldat som har fått varige skader etter krigen, er 21 år gamle Ara Grigoryan.
Tidlig på morgenen 8. oktober ble han
rammet av et missil. I halvannen time lå han skadet mens han ventet på å bli tatt til sykehuset. I lommen hadde han en granat i tilfelle fienden nådde ham først.
– Jeg følte ingen smerte. Jeg skjønte ikke hvor ille det var, forteller han i etterkant.
Da han omsider ble trillet inn i operasjonssalen, slo alvoret inn raskt. Før solen gikk ned var benet amputert.
Da 21-åringen ble sendt til fronten, studerte han ved militærakademiet for å bli skarpskytter. Nå bor han i hjembyen Martuni i Nagorno-Karabakh. Landsbyen havnet midt i skuddlinjen under krigen. I dag står falleferdige hus igjen med himmelen som tak. Klesvasker henger langs husvegger pepret med granatsplinter.
Her forsøker innbyggerne å ta hverdagen tilbake.
Hva fremtiden bringer for Ara er han ikke sikker på.
Du trenger ikke to ben for å være skarpskytter, spøker en familievenn.
– Nei, nå må vi først finne noen han kan gifte seg med, slår bestemoren Larina fast.
21-åringen rister på hodet med et smil og ser ned i bordet.
Ulovlig krigføring
Klasevåpen forårsaket store skader på soldatene, forteller Hayk.
Våpenet består av eksplosiver, som sender ut flere, mindre enheter når det sprenger. I 2008 signerte 108 land en avtale om ikke å bruke det i krigføring, ifølge FN.
Begrunnelsen var at våpenet påfører «uakseptabel skade mot sivile».
Hverken Aserbajdsjan og Armenia har underskrevet avtalen. Begge brukte klasevåpen i krigen i fjor høst, ifølge Human Rights Watch.
Hayk husker godt en av soldatene som havnet på operasjonsbordet. Han ble truffet av klasevåpen blandet med fosfor. Kulen spredte seg gjennom kroppen. Innvollene var som smeltet.
Livet sto ikke til å redde.
Men hvilke våpen påførte de verste skadene?
– Dronene, svarer han fort.
Med disse kunne det aserbajdsjanske militære lokalisere posisjoner hvor soldatene befant seg. Omfanget var katastrofalt. En konstant strøm av soldater ble lagt inn på operasjonsbordet til Hayk.
Revolusjonerer krigføringen Oberstløytnant Karlsen mener det en liten tvil om at dronene ble avgjørende i Nagorno-Karabakh:
– Aserbajdsjan hadde dronesystemer som Armenia ikke kunne beskytte seg mot. Det gjorde at de ble veldig sårbare, og tapene var usedvanlige store, sier han.
På lang sikt det kan få alvorlige følger at dronene blir mer tilgjengelige, mener Karlsen. Trusselen fra dronene vil kunne være over alt:
– Det kan også bli en terrortrussel. Den har vært der en stund, men blir lettere og mer tilgjengelig.
– Hvilke konsekvenser får dette for Norge?
– På generelt grunnlag betyr det at droner kan brukes av enkeltpersoner og mindre grupper i større grad, uten at de har spesiell kompetanse som man kanskje måtte ha tidligere, svarer han.
– For Forsvaret er det åpenbart behov for sensorsystemer som finner dronene og luftvern, som kan bekjempe dem. Gjerne kombinert med jammesystemer mot dronens radiosignaler eller GPS. Og som et langstrakt land med få styrker har vi definitivt behov for væpnede droner selv.
Uten systemer som skyter dronene ned, eller slår ut systemene, har motstanderen små sjanser.
På stedet hvil
Det armenske militæret hadde også et fåtall droner. Disse ble hovedsakelig brukt til overvåking, og de kunne ikke brukes til å lokalisere eller skyte ned mål.
Det til tross for at Armenia godt visste hvor stor sannsynligheten var for en ny krig med Aserbajdsjan.
Hvordan i alle dager kunne det skje? – Det er egentlig ganske enkelt, forklarer den armenske soldaten Gagik Mnatsakanyan (23).
En uke etter at våpenhvilen startet, ble han stasjonert med 25 soldater og en håndfull kanoner et kvarters kjøretur utenfor Stepanakert, hovedstaden i Nagorno-Karabakh.
– Akkurat nå er fienden mer forberedt. De har mer penger, som gir mer makt, sier han.
Armenia er langt fattigere enn det oljerike nabolandet.
Teknologisk lå Armenia 25 år etter Aserbajdsjan, mener Mnatsakanyan.
– Dessverre var ikke vi forberedt på denne typen kamper.
– Hvorfor ikke?
– Vi er i forsvar. De er i angrep, svarer han med et skuldertrekk.
Et skudd runger gjennom luften. 23-åringen myser ut i dalen.
– Det var russerne. Ikke oss, forteller han raskt.
Russiske fredsbevarende styrker kontrollerer nå den eneste veien inn til Nagorno-Karabakh. Der kjører både armenske og aserbajdsjanske militærkolonner.
Russerne skal være her i fem år mens en ny vei bygges for armenerne.
Russernes tilstedeværelse vekker motstridende følelser blant folk. På den ene siden er de en kilde til trygghet. En visshet om at de står mellom dem og fienden, mens områder gis over til Aserbajdsjan.
Jeg beskyttet vennene mine
”
Arman (19), soldat
På den andre siden er russerne en smertefull påminnelse om krigen armenerne tapte.
Det er også skepsis til russernes egentlige lojalitet. En bitterhet over at de ikke ga Armenia like mye militær støtte som Tyrkia ga Aserbajdsjan.
Krigen i Nagorno-Karabakh har vært et bakteppe for stedfortrederkonflikten mellom Tyrkia og Russland. De to stormaktene har kjempet mot hverandre gjennom andre lands kriger siden 2015.
Partene møtes jevnlig til forhandlinger i Moskva. I mellomtiden fortsetter Garik vaktholdet.
– Vi er fremdeles beredt til å handle om noe skjer, forteller han.
– Tror du kampene vil starte ig jen? – Ikke akkurat nå. Men ingen kan si med sikkerhet hva som kommer til å skje.
Mulig kuppforsøk
Usikkerheten regjerer også i Armenias hovedstad Jerevan. Titusenvis av innbyggere tok til gatene før jul med krav om at statsminister Nikol Pasjinian går av.
Sinne og frustrasjon over fredsavtalen ligger til grunn for protestene. Siden november har en håndfull innbyggere teltet på «Frihetsplassen» i midten av byen for å holde liv i budskapet. De stiller spørsmål ved hvorfor statsministeren ikke avsluttet krigen og sendte soldatene hjem tidligere. Ordet forræder henger løst i luften.
25. februar eskalerte protestene ytterligere. I en tale advarte Pasjinian om at militæret planlegger et kuppforsøk.
Soldatene må «adlyde folket og de valgte myndighetene», sa han.
Samtidig demonstrerte 10.000 støttespillere av opposisjonen lenger ned i gaten.
Skyttergraver som venterom
Da Aftenposten besøker Nagorno-Karabakh, er Arman og de andre soldatene tilbake på post ved frontlinjen.
Den 19 år gamle soldaten døde ikke av skadene han fikk fra droneangrepet, men tilbrakte tre uker på sykehuset.
Nå verter de opp med sjokoladekake og Red Bull. Unge soldater i alderen 18 til 23 år går inn og ut av det forfalne murhuset de deler på vei til og fra vakt. Slik går dagene på rotasjon. To timer på, to timer av.
30 meter unna ligger aserbajdsjanske soldater på vakt. Selv om det er våpenhvile nå, vet de at nye trefninger kan blusse opp når som helst. Det har skjedd så mange ganger før. Tilliten til den siste i en lang rekke våpenhviler er tynnslitt.
Nå vet de hvor galt det kan gå om nye kamper starter. Dronene. Artilleriet.
Mellom soldatene er en 20 meter lang skyttergrav hulet ut i jorden.
Arman gjorde nesten hele jobben med å grave den ut på deres side, sier hans medsoldater.
– Jeg ville være så trygg fra fienden som mulig, forklarer han selv.
Soldatene har blandede følelser når de snakker om det de har gjort. Menneskene de har drept.
– Vi er humanitære mordere, sier Arman og smiler skjevt.
Vennen Karen sier at han drepte elleve aserbajdsjanske soldater i løpet av krigens første minutter.
Det er han stolt over.
– Jeg beskyttet vennene mine, erklærer 19-åringen.
– Det var enten oss eller dem.
Mens det tidligere var store nasjoner som hadde det, kan i prinsippet hvem som helst operere angrepsdroner i dag ”
Geir Haagen Karlsen, oberstløytnant, Forsvarets høyskole