Nykommere gir mangfold
Årets kandidater til Tarjei Vesaas’ debutantpris deler hverken morsmål, hudfarge eller litterær stil.
Bruker vi debutantene som målestokk, er norsk litteratur i ferd med å få et lenge etterspurt mangfold. To av de fem nominerte til vår viktigste debutantpris har en sammensatt bakgrunn. Bruno Jovanović er født i Bosnia-Hercegovina og kom som krigsflyktning til Norge da han var barn. Sarah Smith Ogunbona har foreldre fra to forskjellige kontinenter, men ble født i Norge.
Ingen av dem gjør minoritetserfaringen til et hovedpoeng i sine bøker, hos Jovanović blir den snarere betraktet som en selvfølge. Ikke minst den holdningen bidrar til å utvide det norske repertoaret.
Rikt år. Debutantåret 2020 var i det hele tatt så rikholdig at juryen for første gang har nominert fem kandidater til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Og da er ikke den bejublede – og kontroversielle – debutanten Per Marius Weidner Olsen tatt i betraktning ettersom prisen har en øvre aldersgrense på 35 år.
Aftenposten har allerede anmeldt fire av kandidatene. Den femte er en kryptisk og springende diktsamling av Simen K. Nielsen (30 år). Incunabula har absolutt noe å gi, men den krever en særdeles aktiv leser.
Barselklær. La oss begynne med det mest elementære. Tittelen er latinsk og har minst to betydninger. Incunabula viser helt konkret til tøystykket spedbarn ble svøpt i. I overført betydning brukes ordet om bøker trykket på 1400-tallet, altså i boktrykkerkunstens tidlige periode.
Diktsamlingen er delt opp i fire bolker, den siste har samme tittel som boken. Her blir det latinske ordet oversatt til «barselklær» i et enkelt og vakkert dikt om spedbarnets sårbarhet: for så mykt må det være mellom barnet og barselklærne stoffet og kroppen holder deg sammen mot våren som kom for tidlig
Pronomenet «deg» i fjerde linje gir inntrykk av at diktet er stilet til et barn. Slike henvendelser løper som en ledetråd gjennom boken. Men «du», «deg» og «din» viser slett ikke alltid til et menneske. I denne diktsamlingen vokser «du» til et kontinent med geografiske variasjoner, årstider, fugleliv, kunstverker og myter.
Samtidig følger vi et kjærestepar på en slags roadtrip i dette området som ligner til forveksling på Europa.
Du er Europa. Parets skiftende stemningsleier speiler den europeiske historien – og omvendt. «trykker meg inn i deg / slik Italia trenger seg inn i Middelhavet», skriver Nielsen i et slagferdig bilde.
Nei, hverken kjærlighetsforholdet eller Europa er harmoniske størrelser. Et par hissige hender dukker opp i
flere dikt, der de kan gjøre overgrep mot «din hals» eller utøve makt mot tilgrensende territorier.
Diktene mister ofte spensten når Nielsen i tillegg til disse to nivåene supplerer med tankevaser om språk og seksualitet, som i dette partiet:
Jeg husker hvordan kjærligheten forsvant som eikeskogene i Algerie under Romerriket der kvinnen var en avkolonisert krise men det som kan flyte på en vinge blir klart og der vi ble levende sultet språket seg ned i den seksuelle augustvarmen
Feil i notene. Incunabula har et stort kor av kunstnere og diktere. Leonardo, Giacometti og Bergman er blant dem som nevnes ved navn, og Nielsen siterer fortløpende fra andres diktsamlinger.
Det er meningen at leseren skal kunne finne ut hvem disse poetene er ved å orientere seg i et lite noteapparat bakerst i boken. Imidlertid er det feil i de fleste notene, noe som virker spesielt sløvt av en forfatter som også er doktorgradsstipendiat i kunsthistorie.
Bergen, ikke Oslo. I et intervju med Morgenbladet forteller Simen K. Nielsen om sin affinitet til poeter fra Bergen, som Erlend Nødtvedt og Yngve Pedersen. Han sikter til en særegen formbevissthet som står i motsetning til den mer hverdagsorienterte og urbane oslopoesien.
Også i diktsamlingen kommer han med noen polemiske spark til det han kaller «ribbeinsromantikken i norsk poesi. Eller tungetale. Lungeterapi.»
Selv fant jeg frem Gobelin Europa (1965) av Stein Mehren under lesningen av Incunabula. Nielsen deler Mehrens vilje til å skrive mennesket inn i en felleseuropeisk tradisjon for mystikk, kunst og erotikk. Foreløpig er det for mange sprikende fragmenter og stive fremmedord i hans poesi, men Incunabula har løfterike tendenser.