Eventyrlig begynnelse på skuffende roman
Maren Uthaugs forrige bok skapte kontrovers i Trøndelag. Årets roman handler blant annet om nekrofil, barnedrap og incest.
Ein lykkeleg slutt er en familiekrønike hvor hvert slektsledd lever i hver sin sjanger. Den begynner som et eventyr, leker seg med skrekk og ender til slutt opp som en realistisk roman fra middelklassen. Rett nok med en vri: Familiefar Nicolas er nekrofil. Denne boken er med andre ord ikke lett å plassere.
Danske Maren Uthaug, som er født i Kautokeino, har forvirret lesere før. Da hennes forrige roman Der det finst fuglar (2017) ble oversatt til norsk i fjor, vekket den harme på Ørlandet i Trøndelag.
Siden den ender med en takk til hennes norske familie for fortellinger fra bygda, ble den tolket som en sann historie. Både den og Ein lykkeleg slutt handler blant annet om barnedrap og incest.
Denne gangen har hun sikret seg mot å bli lest bokstavelig: Selv fortelleren Nicolas spør seg om alt egentlig bare er morfarens skrøner.
Romanens dystre komikk fra et familieeid begravelsesbyrå minner på sitt beste om TV-serien Six Feet Under eller Kurt Vonnegut (1922–2007). Men allerede midtveis i romanen begynner spenningskurven å dale.
Sjarlatan og sjelesørger. Rammen er Nicolas' moderne liv med familien i København. Sønnen hans er den sjette i slekta som heter Christian Christiansen. I romanens første og mest vellykkede halvdel, forteller Nicolas om Christian 1 og 2.
Christian 1 forliste på en polynesisk øy på starten av 1800-tallet. Der fikk han barn med en lokal kvinne. Christian likte ikke øyfolkets strenge metoder for befolkningskontroll, og tok på seg å be for alle de uønskede barna som ble myrdet. Så veldig kristen var han riktignok ikke. Det lille han husket av liturgien, blandet seg fort med lokal overtro.
Den litt fjasete antropologien er romanen på sitt morsomste og mest Vonnegut-aktige. Etter hvert fødte Christians kone en datter. Siden det ikke var deres tur til å få barn, reiste eldstesønnen Christian 2 av sted i en kano for å redde livet til moren og lillesøsteren.
Gjennom en rekke lykketreff endte han opp i sin fars hjemby København. Her videreførte han sin fars arbeid med å hjelpe de døde å finne fred.
Som sin far var han både sjarlatan og legitim sjelesørger. Noe av det mest interessante romanen utforsker, er hvordan disse to rollene kan gå hånd i hånd.
Dårlig b-film. Etter Christian 1 og 2 fulgte en rekke særlinger. Tittelen Ein lykkeleg slutt antyder på ironisk vis en eugenisk løsning på Christiansen-slekta. Altså at familien må ta slutt med Nicolas og hans to barn.
Nicolas er som sagt nekrofil, mens sønnen er dyreplager og potensiell psykopat. Morfaren er dement og tvangsnevrotisk. Oldefaren snakket med døde. Familien konkurrerer med de mest utartede fra både Sofokles og George R.R. Martin.
Jeg røper ikke mer om slutten enn at den skuffer. Oppbygningen dit er for dårlig. Det som hele tiden har vært en mørk komedie, vrenges liksom til en gresk tragedie mot slutten. En tragisk slutt skal ifølge Aristoteles være overraskende, men også fremstå uunngåelig.
Denne romanens slutt minner mer om en dårlig b-film som er ute etter å sjokkere.
Jeg blir ikke lett sjokkert, men kjeder meg desto raskere av forsøket. Familiens mange avvik fremstår i det hele tatt som ekle for det ekles skyld. Jo da, rent fysisk blir jeg kvalm når Nicolas har seg med lik. Men kvalme er ikke i seg selv litterært interessant.
Mindre og mindre morsom. Det største problemet er at Nicolas' liv i København rett og slett er kjedelig sammenlignet med de to første forfedrenes. Fortellingens moderne avslutning kan ikke måle seg med den eventyrlige begynnelsen.
Selv om familien er dysfunksjonell, er den relativt gjenkjennelig. Jo nærmere fortellingen kommer vår egen tid, desto mindre oppfinnsom blir den altså. Nicolas er kanskje nekrofil, men han sliter også med en uinteressert mor og et par barn som ser mer på Ipaden enn på ham.
Med andre ord er slutten ikke bare en nedtur hva gjelder spenning. Romanen blir mindre og mindre morsom også.