Jazzfolket sliter med markedskreftene

Hva når artister ikke vil spille jazz på en festival finansiert av våpen?

Åvære by med en hjørnestensbedrift er risikabelt. Markedet kan forsvinne. Verden kan endre seg. Spør bare de 7000 innbyggerne i den canadiske småbyen Asbestos. Navnet røper nærhet til et beryktet mineral. Byen oppsto da også ved verdens største asbestgruve.

På 1980-tallet ble asbest forbudt. Stoffet er kreftfremkallende. Jeffrey-minen prøvde trøstig med «miljøvennlig asbest» og andre grep, men i 2012 var det slutt. Regionmyndighetene i Quebec sa nei til å gi et nytt kriselån.

Siden prøver Asbestos å skape nye næringer og ny identitet. I desember 2020 besluttet bystyret å skifte navn til Val-desSources. Det skjedde etter heftig lokal motstand. Mange mente det var feigt å gi byens historie på båten slik.

Viktige arbeidsplasser Kongsberg er større og ikke fullt så avhengig av sin våpenfabrikk, som etter hvert produserer mye mer enn våpen. Men den står for mange arbeidsplasser, særlig av en type småbyer ofte ikke har.

Kongsberg Gruppen gir også byen identitet. Den og Kongsberg jazzfestival.

Sammen er de dynamitt. Jazzfestivalen vokste seg stor og berømt med våpenfabrikken som hovedsponsor. Nå spraker det fordi viktige artister ikke lenger vil spille på Kongsberg. De vil ikke legitimere våpenproduksjon.

Lokalbefolkningen, i alle fall noen, er irritert på artistene. Bypolitikerne vet ikke helt hvordan de skal angripe saken.

Stol på markedet

Hva nå? Man kan si at verden er vanskelig. Våpen trengs dessverre, med mindre noen vet hvordan de skal få alle som har våpen, til å levere dem inn (samtidig). Dessuten trengs garantier for at ingen lager nye. Så ta imot pengene og spill jazz.

Alternativt kan man si at det skulle da bare mangle. Artistene som ikke vil legitimere våpen, har helt rett. Festivalen får innrette seg.

Men dette trenger man hverken kynisme eller moralisme for å avgjøre. Markedet kan gjøre det selv.

Artister (og publikum) er aktører på markedet. Ingen sier at man kun skal være opptatt av penger der. Man kan vektlegge som man vil. Det har markedsaktører gjort til alle tider, selv om penger naturlig nok har prioritet for de fleste.

Trenger unge artister

Noen er opptatt av våpen, andre av sosial rettferdighet, atter andre av klima. Jeg er mest opptatt av menneskerettigheter. Derfor boikotter jeg alt jeg kan fra Kina. Med andre ord skal ikke jeg moralisere over folk som moraliserer. Ikke i dette tilfellet. Jeg ville ha holdt meg unna en festival med Huawei som hovedsponsor.

I prinsippet er dette enkelt, selv om det kan være vanskelig i praksis. Jazzfolket på Kongsberg må forholde seg til realiteter. Kanskje er det vanskelig å droppe Kongsberg Gruppen som hovedsponsor, men den står ikke for noen stor del av festivalens budsjett. Og det er i alle fall vanskelig å klare seg uten artister.

At særlig unge artister vegrer seg for Kongsberg-jazz, er et ekstra viktig signal. Det finnes sikkert mange nok eldre kynikere som gjerne spiller uansett, men en festival med selvtillit må også fornye seg.

Det er lov å krympe

Det finnes mange mulige løsninger på floken i bergstaden ved Numedalslågen. Kanskje kan man ha Kongsberg Gruppen som sponsor, men ikke hovedsponsor? Hvis det hjelper.

Kanskje bør det ende slik parkarbeider Tore Baklid foreslår i Aftenpostens reportasje fra Kongsberg fredag. Jazz er litt sært, mente han, «men musikerne får ha de meningene de vil. De får heller spille for 50 folk i kjelleren, slik de gjorde før.»

Nemlig. Heller ikke festivaler må nødvendigvis vokse hele tiden. Noen ganger kan de krympe, men beholde relevansen likevel.

Og så kan de kanskje vokse igjen senere, når moralismen ikke lenger står så sterkt i markedet.