Norsk sikkerhetspolitikk er en «balanse mellom avskrekking og beroligelse». Hva betyr det?
Fra hver sin tue hevdes det at beroligelse finner sted og ikke finner sted på samme tid ”
Amerikanske bombefly landet nylig på Ørlandet, etter at det for to uker siden ble kjent at de skulle komme. Da var debatten nokså lik ordvekslingene om annen alliert aktivitet i nord de siste årene. Rivaliseringen mellom stormaktene er tilbake. Med det følger krigsskip, ubåter og bombefly i våre nærområder.
Deler av opposisjonen og enkelte forskere mener Norges involvering bryter med en lang tradisjon i norsk politikk og undergraver norsk sikkerhet. Regjeringen og andre fagpersoner mener det motsatte.
Sentralt i diskusjonen er forholdet mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland.
I langtidsplanen for Forsvaret peker regjeringen på «balanse mellom avskrekking og beroligelse» som vår strategiske hovedlinje. Forskerne omtaler dette som måten vi forsøker å påvirke naboen vår på, til både å frykte og ikke frykte oss samtidig.
Med avskrekking vil vi vise styrke så de ikke skal ønske å angripe eller ta seg til rette. Gjennom beroligelse forsøker vi å vise at de ikke har noe å frykte.
Det snakkes forbi hverandre Klassekampen skrev nylig på lederplass at «det er behov for en god og grundig debatt om balansen mellom avskrekking og avspenning i nord».
Karakteristisk for diskusjonen som har vært ført, er at det snakkes forbi hverandre når begrepene analyseres eller omsettes til politikk.
I Dagsnytt 18 den 4. februar hevdet forsvarsminister Frank Bakke-jensen (H) at «vi driver et utstrakt beroligelseselement mot vår nabo i øst». Rødt-leder Bjørnar Moxnes repliserte at det snart bare er avskrekking igjen. Fra hver sin tue hevdes det at beroligelse finner sted og ikke finner sted på samme tid.
For at debatten og den sikkerhetspolitiske tenkningen skal bli både god og grundig kan det være nyttig å tenke gjennom tre forhold:
1. En upresis henvisning
Det første er den upresise henvisningen til avskrekking og beroligelse som en balanse. Det antyder en symmetri, som om norsk politikk er en vekt med like mye avskrekking i den ene skålen som det er beroligelse i den andre. Gjør vi litt mer av det ene, må det da veies opp med mer av det andre.
Selv om alle nok er enige i at vektskålsanalogien er et forenklet bilde, får det likevel ofte legge premisset for diskusjonen.
Problemet er at det ikke på noe tidspunkt i historien har eksistert «like mye» avskrekking som beroligelse i norsk politikk. Og hvordan skulle det kunne måles?
Forholdet mellom de to er blitt til ut fra hva man under rådende omstendigheter har ment må gjøres for å sikre Norge. Selv om noen prinsipper har «ligget fast», har ikke det vært ensbetydende med å bruke avskrekking og beroligelse like mye, hverken i en konkret situasjon eller over tid.
2. Tiltakene antar ulike former
Man må også være bevisst på at både avskrekking og beroligelse antar ulike former, selv om noen tiltak tradisjonelt har vært definert som det ene eller det andre.
Det sies at Norges integrasjon i Nato er avskrekkende, mens restriksjonene knyt
tet til alliert aktivitet på norsk jord er beroligende.
Da høres det pussig ut når forholdene blandes, som i fjorårets diskusjon om anløp av USAS ubåter i Tromsø. Forsvarsministeren hevdet at det å engasjere seg i slik aktivitet er en «viktig del av beroligelsesprinsippet». Men det har altså ikke vært vanlig å anse norsk befatning med atomubåter som beroligelse – tvert imot.
Antagelig mener statsråden at alliert aktivitet finner sted i våre nærområder enten vi vil eller ikke. Skal vi ha mulighet til å påvirke og være åpne om denne aktiviteten overfor Russland, må vi først være i befatning med den. I det lyset kan man få øye på den beroligende intensjonen.
Likevel er det ikke sikkert at den bidro til å sette russisk uro i bero. Det vet vi lite om. Fasiten på om avskrekking og beroligelse virker etter hensikten ligger i hvorvidt russiske nyttekalkyler blir påvirket av norske handlinger. De vurderingene har vi sjelden full tilgang til.
Så hvorvidt Bakke-jensens tilnærming er den riktige, er uvisst og kan diskuteres. Men det er et politisk valg å tro at den er det. Valget synliggjør imidlertid at politikken ikke utformes gjennom definerte tiltak, men ved å vurdere tiltakene opp mot et bredere sikkerhetspolitisk bilde i konstant endring.
3. De kan vanskelig sidestilles
Det tredje forholdet til ettertanke er at et innarbeidet begrepspar som avskrekking og beroligelse fort gjør at man sidestiller tiltak som vanskelig kan sidestilles.
Troverdig avskrekking i nord hviler på premisset om at Nato kommer til unnsetning i krise og krig, at norsk avskrekking er Natos avskrekking. Men norsk beroligelse er hovedsakelig vår egen.
Norge kan sette noen grenser og arbeide for et godt forhold til Russland gjennom dialog og samarbeid. Men selv om Norge har et handlingsrom i alliansen, er ikke det så stort at våre beroligende tiltak kan balansere Natos avskrekking i våre nærområder.
For å sette det på spissen: Kan et beroligende samarbeid mellom Norge og Russland om søk og redning til havs balansere Natos avskrekkende kjernevåpendoktrine?
Det er ikke meningen at det skal det, selvfølgelig. Men det blir fort slik at tiltak med ulik strategisk betydning nevnes i samme åndedrett, som for å skulle balansere hverandre.
Det er da heller ikke lett å få klarhet i om norske styresmakter mener tiltakene de viser til, utgjør en balanse, eller om de bare har behov for å vise at vi driver med noe av begge deler.
Hva balanse faktisk innebærer
I over 70 år har en kombinasjon av avskrekking og beroligelse bidratt til norsk sikkerhet. Men suksessen til denne tilnærmingen ligger i fleksibiliteten den har gitt oss under skiftende geopolitiske omstendigheter.
Både miksen av tiltak og innholdet i tiltakene er kontinuerlig blitt justert, selv om den grunnleggende tilnærmingen har «ligget fast». Den fleksibiliteten mister vi om vi legger et visst forhold mellom avskrekking og beroligelse til grunn.
Også forsvarsministeren vedkjenner at det er krevende å manøvrere for tiden. Men det blir ikke lettere av at han bidrar til å gjøre det uklart hva Norges strategiske hovedlinje – balanse – faktisk innebærer.
Utydelighet er i alle fall ikke spesielt beroligende for noen.