– Han måtte ha gått fort lengre dersom han skulle blitt kvitt meg
Gull som forventet. Men veien dit ble langt mer kronglete enn mange hadde trodd.
Norge? De er uovervinnelige. Se på det laget. De har Krüger som har tatt to sølv. Han får ikke gå. Nei, Norge er uovervinnelig, sa Maurice Manificat på det bronsevinnende franske laget. Minst like glad over å være nummer tre som Norge over gullet.
Men etter første etappe så Norge alt annet enn uovervinnelig ut.
Kaffekoppene ble stående urørt, fortvilelsen bredte seg, litt bannskap kanskje og mye undring. I de tusen TV-stuer ble det stille. Hva var det som skjedde?
Pål Golberg bak Sverige, bak Japan, bak Kasakhstan. På 10. plass!
– Det er 30 minutter av mitt liv jeg gjerne ikke skulle ha opplevd, sa han like etter målgang.
Operasjon opphenting
Det var før Emil Iversen hadde gode ski og kjempeform. Han tok kjapt innpå. Det var før Hans Christer Holund steg opp Burgtal med samme styrke som han tok gull tidligere i uken. Det var før Johannes Høsflot Klæbo kløv opp den siste sprintbakken og parkerte Aleksandr Bolsjunov.
Gullet var bestilt. Norge skulle jo vinne stafetten. Det var på mange måter både opplest og vedtatt. Kanskje kunne russerne, til tross for at de var svekket, skremme oss litt. Men gull skulle det bli selv om det aldri så mye var Bolsjunov som gikk siste etappe. Men så var det snøværet, nullføret og løse spor. Alle forutsetninger for en smørebom var til stede. Og den kom.
– Jeg skjønte det allerede etter en og halv meter at jeg hadde valgt feil, sa Pål Golberg.
Han hadde valgt klister. Resten av feltet gikk på rubbeski. Altså norsk fiasko. Han kom inn 56 sekunder bak. Smøresjef Stein Olav Snesrud måtte hasteinnkalles til intervju hos NRK. Han beklaget. Det gjorde også Golberg. Det var han som hadde tatt den endelige beslutningen, som skulle vise seg å være en elendig beslutning.
Sjefen for norsk gli fikk ikke mer å beklage. Da det var gått to etapper til, var Norge 35 sekunder foran Russland. De to største profilene i internasjonal langrenn gikk så mot hverandre på sisteetappen i en stafett i et VM.
Ventet på Bolsjunov
Bolsjunov jaget Klæbo. Han tok inn Klæbo. Men det var planlagt selv om alle med norske gulldrømmer slet med høyt spenningsnivå.
– Jeg gikk bare jevnt rolig og ventet på at han skulle ta meg inn. Jeg fikk løpet mitt slik jeg ville da han begynte å gå i rykk og napp. Han måtte ha gått fort lengre dersom han skulle blitt kvitt meg. Han var også sliten. Det kostet å ta inn det halvminuttet, fortalte Klæbo etterpå.
Etter at han hadde fått russeren opp til seg, holdt han seg stort sett i ro i ryggen hans. 24-åringen er en klok skiløper. Han vet også hva som er hans sterkeste sider. Han ventet helt til den siste motbakken med å utnytte en av dem. Et usannsynlig rykk i den siste motbakken. Akkurat da Bolsjunov minst ventet det.
– Jeg ante ikke hvor han var. Jeg så meg ikke tilbake før langt inn på oppløpet. Det var en magisk følelse å se at han gitt opp.
Det ble en luke. En luke verdens beste avslutter aldri kom til å gi fra seg.
Norge har fortsatt ikke tapt en VM-stafett siden Ramsau i 1999.