Personlig og fint om annerledeshet og Mjøsa
Bjørn Hatterud benytter seg fint av Mjøsa og av mor for å kunne skrive om sin egen oppvekst som funksjonshemmet og skeiv. Denne uken vant han Kritikerprisen.
Mjøsa er formet som en Madeleine-kake i Bjørn Hatteruds Mjøsa rundt med mor. Den berømte kaken fra På sporet av den tapte tid er en av litteraturhistoriens vakre symboler for det å reise med leseren rundt i minner og erfaringer. Slik fungerer Mjøsa for Hatterud.
Brumunddølen lover en kjøretur med mor – og det får vi. Turen er like fullt kun utgangspunktet for bokens egentlige innhold: Hatteruds essayistiske betraktninger rundt gode og vonde minner.
Mjøsa mangler fasit. Hatterud veksler mellom leksikalsk interesse for lokalhistorie og personlige historier om utenforskap og familiebånd. Korte kapitler blir små postkort med detaljer fra turen, lokalkunnskap og minner.
Den essayistiske stilen, altså Hatteruds helt egne synsvinkler på ulike tema, fortelles med en uhøytidelig og muntlig nynorsk. Språket gjenspeiler folkeligheten fortelleren vokste opp med.
Pluss et nyanserende blikk som løfter tekstene til et høyt nivå. Denne uken vant han fortjent Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2020.
Folkelighet er nærmest innbakt i Mjøsa-området, skal man tro Mjøsa rundt med mor. Hatteruds nyansering går ut på at regionens aura av det bondske ikke er nasjonalromantisk.
Kanskje ikke engang «bondsk» – hva nå dette ordet egentlig skulle bety. For i Mjøsa rundt med mor er regionen i stadig bevegelse mellom industri og landbruk, mellom sunt bondevett og moderne kunnskap.
Å skrive om Mjøsa må være en takknemlig oppgave. Forfattere kan vektlegge nærmest hva de vil, enten det er naturens mystikk eller byliv. Oldtid eller nåtid.
Mjøsa blir en rorschachprøve, altså disse fargede blekkklattene på et stykke papir. De ser ut som det betrakteren sier det ser ut som. Som en rorschachprøve mangler Mjøsa en fasit.
Det er ikkje noko negativt i å endre eit minne. Minne er lite eksakte, nesten ingen klarer å hugse ting akkurat slik dei var. Vi har alle ulike perspektiv på det som skjedde. Kanskje hugsar folk frå Veldre som les boka, ting annleis enn meg? Å vokse opp funksjonshemmet. Mangelen på fasit gjør Hatteruds forteller til en interessant los. Hans betraktninger preges av dyrekjøpte erfaringer av annerledeshet og utenforskap. Flere passasjer går ærlig og kanskje noe selvpiskende inn på en oppvekst preget av en annerledes kropp.
Hatterud forteller åpent om utfordringene etter å ha blitt født med funksjonshemmelser. Hatterud forteller åpent om å ha kommet ut av skapet og konsekvensene av dette.
Denne selvpiskende tonen handler ikke om hat rettet mot seg selv eller mot andre, men snarere en erkjennelse av hvor vondt det var med mobbing og utenforskap.
Så er det også slik at bokens største litterære styrke handler nettopp om anerkjennelsen av fortellerens foreldre og familie – nettopp i arbeidet som ligger bak at et menneske som havner på siden av det «normale», skal kunne elske seg selv og andre.
For meg var det sjølvsagt at foreldre skulle gjere så mykje sjølv. Alt arbeidet var ein kime til glede og stoltheit. Eg visste ikkje at vi eigentleg hadde dårleg råd. Eg hadde det kjempefint, illusjonen vart halden oppe. Eg sakna ikkje noko.
En god essayist. Hatterud er en bedre essayist enn en klassisk, narrativ forteller. Man mistenker at bokens oppstykkede stil er skrevet like oppstykket. Små hikk – som at Skibladner forklares med én setning noen få sider etter en lengre passasje om nettopp Skibladner.
Slikt er fortsatt ingen hindring for å kunne bli glad i en familie og interessert i en oppvekst som befinner seg et interessant sted mellom det normale og unormale. At Mjøsa og en oppvekst i denne regionen kan nyanseres, er den klare intensjonen i boken. Som Hatterud selv skriver:
Om ein kan sin Prøysen, veit ein kor mykje det fysiske rommet og sosiale strukturar der ein voks opp, har å seie for sjølvkjensle, sosial status og skam.
Sånn sett trenger du ikke undertegnede til å forklare hva essensen i Hatteruds bok er. Prøysen forklarer det best.