Denne teksten er ærlig, redelig og sjenerøs
Annie Ernaux skriver nydelig om sine foreldre i to små bøker samlet i én.
Det er alltid litt underlig med bøker som har vært der hele tiden, men som man ikke har visst om. Det skaper en uro, og en gnagende mistanke etablerer seg; det fins garantert flere skjulte perler der ute, flere ting jeg behøver, men som jeg ikke kan se.
Det har vært en berikelse å oppdage Annie Ernaux. Årene, Hendelsen, En lidenskap, og også de to små bøkene Far og En kvinne, som nå utgis samlet og kun utgjør 139 sider.
Far har riktignok vært å finne på norsk siden 1985, oversatt av Sissel Lie. En lidenskap har vært å finne på norsk siden 1993, oversatt av Annie Riis.
De fleste av oss andre oppdaget Ernaux først i fjor, da Årene kom ut og ble flittig omtalt.
Minnenes vesen. I alle disse bøkene bedriver Ernaux det hun selv kaller en blanding av skjønnlitteratur, sosiologi og historie. På den måten beskriver hun sin tid og sitt liv, eller snarere punktvise nedslag i livet, samtidig som hun kommenterer egne tanker rundt tilblivelsen av tekstene. Det skaper en tekst som er ærlig, redelig og sjenerøs.
Spesielt diskuterer hun stadig forholdet mellom tekstene og virkeligheten, og har på den måten mye til felles med en annen gjenoppdaget forfatter som nylig har fått sitt hovedverk oversatt til norsk, nemlig italienske Natalia Ginzburg.
Jeg opplever at Ernaux og Ginzburg er litterære slektninger, men der Ginzburg er energisk og vil sirkle inn en stor helhet, vil Ernaux ofte inn i kortere tidsforløp og utforske livsløp samtidig som hun diskuterer minnets fragmenterte vesen.
«Helt flat skrivemåte». Far skriver hun etter farens død i 1993, og En kvinne kom ut ett år etter morens bortgang i 1986.
Hun skriver at hun «samler sammen ordene, bevegelsene, fars smak, de begivenhetene som betydde noe i hans liv, alle de objektive tegnene på en eksistens som også jeg har tatt del i».
Videre skriver hun at «helt flat skrivemåte er det mest naturlige for meg, den som jeg tidligere brukte når jeg skrev til foreldrene mine for å fortelle de viktigste nyhetene.»
Denne flate skrivemåten er nøkkelen i Ernaux’ forfatterskap. Hun observerer og erindrer og er hele tiden befriende konkret mens hun skildrer foreldrenes liv, fra små kår på landsbygda i Normandie.
Foreldrenes skam. Hun er ikke opptatt av store konflikter, men av helheten eksemplifisert gjennom småting, hverdagene og det vanlige. Hennes egen klassereise inn i utdannelse og et mer privilegert liv, skinner stadig vekk gjennom i både Far og En kvinne.
Foreldrenes skam over egne begrensninger, iblandet stoltheten over datterens fremganger. Det harde, aldri hvilende, arbeidet med kaféen foreldrene drev. De klarte seg, men hadde aldri noe ekstra.
Usikkerheten rundt smak, hva som er fint og hva som ikke er det, faren støttet seg alltid til råd fra maleren, snekkeren, skriver Ernaux; det folk bruker å gjøre.
Stadig utheves replikker, ord og talemåter, ikke for å antyde dobbeltbunn, understreker hun, men for å si noe om «grensene og fargene i den verdenen far levde i, der jeg også har levd. Og man brukte aldri ett ord for et annet.»
Rammene vi fødes inn i. Det er mye kjærlighet i begge disse bøkene. En stor ømhet, men også en følelse av at hun vil fylle det gapet som var mellom henne og foreldrene mens de levde. Livet kommer på en måte i veien. Døden gir større oversikt.
I En kvinne, som like gjerne kunne ha hett Mor, kommer vi tettere på enn i Far. Det er lett å tenke at Ernaux må ha hatt et mer intenst forhold til moren. I bunn og grunn er det sorgarbeid hun driver med. «Det forekommer meg at jeg skriver om mor for selv å sette henne til verden», skriver Ernaux. «Jeg har mistet den siste forbindelsen til verdenen jeg kommer fra», skriver hun også.
Gjennom tingene de brukte, språket de førte og drømmene som aldri ble av, trer foreldrene frem. Gjennom å hedre deres minne, hedres samtidig minnene av andre foreldre, overalt og til alle tider.
Det handler om rammene vi er født inn i og ikke kommer oss ut av, og om ønsket om at neste generasjon skal få bedre betingelser.