En umenneskelig god robot

Kazuo Ishiguros første roman etter at han vant nobelprisen i 2017 lever opp til de høye forventningene. Men den overgår ikke forfatterens tidligere mesterverk.

Når nobelprisvinneren i litteratur fra 2017 kommer med en ny roman for første gang siden han vant prisen, seks år etter hans forrige utgivelse, er det naturlig nok knyttet kjempestore forventninger til boken. Kazuo Ishiguros Klara og solen kalles også en «verdensbegivenhet» av forlaget og lanseres samtidig verden over med stor ståhei.

Den er en underholdende, tankevekkende og rørende roman, som vil treffe Ishiguro-fansen midt i hjertet. Men den er ikke like sterk som hans klassiker Resten av dagen (1989).

Det sier egentlig mest om kvaliteten på hans mest bejublede verk, for Klara og solen er slett ikke dårlig.

Kunstig venn og ekte kjærlighet. I Klara og solen følger vi roboten Klara, en såkalt KV (kunstig venn) fra hun står i butikkvinduet der slike som henne selges, til hun ender opp hjemme hos 14 år gamle Josie. Tenåringen kjemper mot en snikende sykdom, og roboten må og vil hjelpe henne.

Vi befinner oss i en udefinert fremtid i det vi forstår må være USA. Ytre sett en verden som ligner dagens, men der personlige roboter er like vanlige som kjøleskap.

En poetisk robot. Historien fortelles hele veien fra Klaras perspektiv. Dette fører til både morsomme og såre misforståelser, fra en «ung voksen» som ser verden for første gang.

Klaras blikk virker herlig underliggjørende. Menneskene hun ser på gaten, er «hunde-ledet». Og «Blenderdamen», bruker ikke en blender, men har samme kroppsfasong som en.

Solen er besjelet og lar sin «næring» strømme over alle. Klara lades selvsagt av sollys. Hun blir poetisk når hun beskriver åkrene utenfor vinduet:

«Gresset sto høyt på alle tre, og når det blåste, beveget vinden det som om usynlige forbipasserende skyndte seg gjennom det.

Noe som imidlertid skurrer, er at Klara kun noterer seg hudfargen på mennesker når de er «svarthudet». Ingen andre hudnyanser nevnes.

Jeg forstår ikke hva Ishiguro vil med dette: si at «fargede» er «de andre» i USA også i fremtiden? Eller at selv roboter programmeres til kun å legge merke til hudfarge når den er en annen enn hvit?

Skole på skjerm. Forurensing, datainnsamling, bioteknologi og klasseforskjeller er temaer som berøres. Men de store temaene svever mer i bakgrunnen, enn å være i fokus.

Klara og solen føles først og fremst som en enkel historie om vennskap og lojalitet. Mellom robot og menneske, men også mellom barn og foreldre.

Josies mamma har allerede mistet ett barn, og hun legger lyssky planer for hvordan Klara kan være til hjelp hvis Josie også dør.

Skoleundervisningen til Josie foregår uansett via skjerm, akkurat som vi kjenner fra dagens koronavirkelighet.

En av bokens mest ubehagelige scener utspiller seg da Josie må ha en ekte «interaksjon» hjemme med andre elever.

De unge elevene klarer knapt å sosialisere siden all samhandling skjer via «rektanglene» deres. Høres kjent ut?

Slik snur Ishiguro problemstillingen om roboters evne til empati på hodet. Kanskje burde heller spørsmålet være om vi mennesker kan respektere og forstå robotene godt nok?

Klara blir ytterligere menneskeliggjort ved at også hun føler redsel for å bli erstattet, siden stadig nye og bedre KV-modeller utvikles.